lørdag 5. september 2009

Kjære norsk lektorlag!

Ikke at jeg på noen måte innbiller meg at noen fra NLL sentralt leser bloggen min. Men jeg tenkte å ta en utskrift senere og sende i brevs form. Så lenge vi holder oss til papirbundet kommunikasjon, kanskje jeg har et håp om at det blir lest? Så derfor legger jeg dette på bloggen min. Jeg ønsker å svare på artikkelen som sto på lektorlagets hjemmeside frem til i går, med "gullkornet" Teknologioptimister blir pedagogiske sinker som overskrift. Vil du lese den i sin helhet, finner du den her.

En ting er overskriften. "Teknologioptimister blir pedagogiske sinker". At vi ikke kan forvente at BT og andre aviser har sammenheng mellom overskrift og innhold i teksten er en ting. Men for å være medlem av lektorlaget kreves en viss akademisk utdanning, som burde gjøre skribenten i stand til å lage en overskrift som faktisk sier noe om det som kommer under innlegget. Hvis de i artikkelen hadde skrevet noe som underbygget at det å være en teknologioptimist faktisk gjør noen til pedagogiske sinker, kunne man kanskje ha kjøpt den. Men hovedtyngden i artiklen er et brev lektorlaget har sendt til kunnskapsminister Solhjell. Punktene i det brevet skal jeg ta for meg etterpå. Først vil jeg henge meg opp i at Norsk lektorlag, min egen fagforening, synes det er ovennevnte utsagn faktisk er et gullkorn. Litt sånn: Haha, var det ikke det vi sa, de gamle er eldst og dette har vi hatt lyst til å si lenge... Og det plager meg litt å være medlem i en organisasjon som tydeligvis foretrekker å holde på det gamle, trygge fremfor å ta del i fremskrittet. Ikke for at jeg mener at all forandring behøver å være fremskritt, for all del! Men jeg følte meg litt støtt av "gullkornet" til NLL, siden jeg gjerne definerer meg som en teknologioptimist. Betyr det at jeg er en pedagogisk sinke, til tross for mine tilsammen 10 års utdanning? Betyr det at lektorlaget ikke ønsker oss som medlemmer, siden de så glatt går ut fra at alle medlemmene deres vil applaudere et slikt innslag på hjemmesiden? 

Jeg har tidligere på bloggen min slått et slag for bruk av datamaskin i matematikkundervisningen. Det slaget slår jeg ikke om igjen nå. Nå vil jeg ta for meg brevet lektorlaget har sendt til Solhjell på vegne av blant annet meg, og dets sammenheng med overskriften. 

1.  Å fjerne bruk av lærebøker er en radikal inngripen i skolen. Man forlater en hel pedagogisk kultur uten oversikt over hvilke følger dette vil få både faglig og pedagogisk, og uten å sannsynliggjøre at endringene vil gi overveiende positive virkninger. 

Her kan jeg ikke si annet enn at jeg er helt enig i at det er en radikal inngripen å fjerne bøker, og at man enda ikke har oversikt over hva det vil kunne føre til. Men hvor har dette skjedd, egentlig? Så vidt jeg har forstått er Hordaland et foregangsfylke når det kommer til digitalisering. De fleste skoler her har fortsatt lærebøker i nesten alle fag, og der bøkene er byttet ut mot NDLA er det gjort etter en nøye overveielse om dette tilbudet er godt nok. Altså en pedagogisk avgjørelse på den enkelte skole, eller av den enkelte lærer. På min skole har vi noen klasser med bøker i matematikk, mens noen klasser ikke har bøker. Dette fordi jeg, som teknologioptimist, ønsket å prøve ut NDLA i mine klasser. Ikke fordi det er billigere, men fordi jeg hadde (og fortsatt har) stor tro på dette læreverket. Min kollega ønsket å bruke lærebok, og fikk selvsagt det. Nå skal ikke jeg påstå at det ikke på noen skoler har blitt stilt krav om å skjære ned på bokkjøp. Og jeg er HELT imot at fylkeskommunen skjærer ned på budsjettet til lærebøker slik at skoler MÅ bruke et bestemt læreverk, NDLA, i noen fag. Men den radikale inngripen lektorlaget her beskriver er ikke virkeligheten.

2. Det vil være et pedagogisk eksperiment uten sidestykke dersom elever i Vg1 fra høsten av skal undervises i fellesfagene norsk, naturfag, matematikk, engelsk og kroppsøving uten at de får ha lærebøker. Slike eksperimenter bør gjøres i få fag av gangen, og i små grupper av elever og lærere som er motiverte, og som frivillig og gradvis prøver ut alternative læremidler.

Igjen: Jeg er egentlig enig i dette. Og elever i vg1 blir som sagt ikke undervist i disse fagene uten lærebøker. Disse eksperimentene gjøres i få fag av gangen, av lærere som er motiverte og som frivillig og gradvis prøver ut alternative læremidler. Angående å bruke elever som prøvekaniner som leder Gro Paulsen kaller det lenger ned i artikkelen vil jeg si at hver eneste ny lærer som kommer ut i skolen bruker sine første elever som prøvekaniner. Hver gang et nytt læreverk, for ikke å snakke om en ny læreplan, innføres blir elever brukt som prøvekaniner. Den eneste måten å finne ut om noe fungerer er å prøve det ut i praksis.

3. Den enkelte faglærers profesjonelle skjønn når det gjelder valg av lærebøker og læremidler overkjøres når skoleeier rett og slett ikke bevilger penger til lærebøker. Dette er i strid med nasjonale ambisjoner om å heve lærernes faglige autoritet og status. 
 
Dette er jeg også enig i. Dette har vært vårt (og vi, det er jammen teknologioptimistene!) største og kraftigste argument mot at budsjettene allerede i år reduseres. Vi ønskerdessuten å også  ha flere læreverk tilgjengelig. Ikke fordi vi tror at elever i vgs lærer dårligere på pc, men fordi metodefrihet også bør bety at man kan velge forskjellige læreverk. Og det kan være godt å få ideer andre steder fra enn akkurat det læreverket man selv bruker. Husk også at selve innkjøpsordningen legger vel så stramme bånd på metodefriheten som digitalisering av undervisning. Hvor mange år er det til neste gang en lærer i vg1 fritt kan velge læreverk for sine klasser? Den boken som er innkjøpt i år, vil skolen og fremtidige lærere og elever være bundet til i mange år. Et levende læreverk på nett, vil faktisk være lettere å fornye enn lefsa i bokhylla.

4. Den enkelte faglærers metodefrihet avhenger av hvilke læremidler som står til rådighet, og mange vel anerkjente og gode arbeidsmåter forutsetter nettopp lærebøker. 

Her får jeg litt hikke. Første del av setningen er jo grei. Og at mange vel anerkjente og gode arbeidsmåter forutsetter lærebøker er kanskje sant. Men trenger det å bety at et læreverk på nett ikke kan tilby det samme? I matematikk inneholder NDLA et læreverk som i nedlastbar versjon ligner til forveksling på en lærebok. Men læreverket på nett har enda fler dimensjoner: Animasjoner, simuleringer, opplesing av tekst osv osv. I tillegg kan "trykkfeil" rettes opp fortløpende, en lærer som synes læreverket mangler noe kan tilføye et kapittel, bytte ut et kapittel man synes er dårlig, hente stoff om enkelte temaer andre steder og mye mer.

Og vel anerkjent, det er noe et læreverk eller en arbeidsmåte blir etter å ha blitt prøvd ut av mange over lang tid. Selvsagt har ikke NDLA og digital undervisning generelt rukket å bli anerkjent, vi er enda i startgropen! Men at noen anerkjente og gode metoder forutsetter lærebøker, betyr ikke at det ikke finnes gode metoder som IKKE forutsetter lærebøker.

5. Lesing på skjerm regnes som mer tidkrevende og anstrengende enn lesing på papir, noe som får andre brukere av elektroniske læremidler til å anbefale redusert tekstmengde.

Dette er et utsagn min veileder på masteroppgaven ville ha stoppet opp ved. Han ville sagt: Hvem regner det som mer tidkrevende og anstrengende? Alle? Noen? Lærerne? Eller elevene? Har lektorlaget spurt elevene? Eller lærerne? Har de spurt de lærerne som er over 50? Eller de som er under 35? Har lektorlaget tenkt over om dette kanskje har noe med vane å gjøre? Hvor anstrengende er det for en 14-åring å lese en tekst på skjerm i forhold til hvor anstrengende det oppleves for en på 50? Jeg kunne sikkert ramse opp en masse spørsmål man burde stille seg før man kommer med et slikt utsagn. Det vil også være lett å finne forskere som er uenige i påstanden.

6. Når det ikke kjøpes inn lærebøker, vil lærere ha behov for å lage papirkopier til elever som trenger det, eller i undervisningssituasjoner som krever det. Mange lærere vil bruke mye tid på å skrie ut og kopiere ”nødlærebøker” for elevene, og dette vil bli en ny ”tidstyv” i skolen. Fylkeskommunen har i sin saksutredning ikke beregnet arbeidstid og ekstra utgifter til slik papirkopiering. Kopier vil bli dyrt, for som flere lærere har påpekt, må papirkopier tas i farger for at grafiske fremstillinger, modeller og illustrasjoner skal beholde sin pedagogiske kvalitet. 

Ja, dette vil bli et problem om lærere som ikke ønsker å arbeide digitalt blir tvunget til det. Men som skrevet over: Jeg har ikke sett disse lærerne. Og hva gjelder tidstyveri: Jeg elsker at læreverket er tilgjengelig på datamaskinen til enhver tid. Jeg trenger bare si til elevene, som før ville ha brukt 10 minutter (og nei, dette er ingen overdrivelse) på å gå til sitt vanlige klasserom for å hente boken de ikke har tatt med seg, at den ligger på its learning, gå inn der og last den ned. Jeg har forøvrig heller ikke skrevet ut papirkopier, for de fleste grafiske fremstillingene, modellene og illustrasjonene har vel så god pedagogisk kvalitet på skjermen eller fremviseren som på et papirark eller i en bok. 

7. Prinsippet om gratis læremidler tilsier at elevene må kunne skrive ut flere papirkopier etter behov. Erfaring tilsier at løse ark forsvinner og må kopieres flere ganger, mens lærebøker stort sett tas vare på. Bruk av digitale læremidler forutsetter ellers at samtlige elever kan laste dem ned på egen bærbar pc eller har tilgang til internett også utenom skoletid for å kunne arbeide med fagene. 

Prinsippet om gratis læremidler tilsier slett ikke at elevene må kunne skrive ut flere papirkopier etter behov. Selv om erfaring tilsier at løse ark forsvinner, må man kunne kreve av elever som roter bort den første kopien de har fått betaler den neste kopien selv. Dersom en elev roter bort en av skolens lærebøker må eleven betale for denne også. (Ellers er det vel ikke meningen at digital undervisning skal føre til hemningsløs utskriftsvirksomhet.)

At eleven har egen bærbar pc er selvsagt et must. Jeg vet at dette varierer voldsomt fra fylke til fylke, men i Hordaland har alle elever egen pc, betalt av fylkeskommunen. Uten det vil det selvsagt være tilnærmet umulig å kreve at elever utelukkende skal jobbe digitalt.
blaEn annen fin ting ved disse illustrasjonene er at elevene kan beholde dem også etter at skoleåret er ferdig. En lærebok må leveres tilbake til skolen, mens filene du har på maskinen din kan du beholde for alltid. 

8. En ordning kun basert på digitale læremidler kan forsterke de sosiale forskjellene i skolen, for foreldre med innsikt i læreprosesser vil sannsynligvis kjøpe inn private lærebøker og fagbøker til sine barn som supplement til det som blir skolens løsbladsystem. 

Jeg hikker igjen. Når lektorlaget her påstår at foreldre med innsikt i læreprosesser vil kjøpe lærebøker, lurer jeg på om lektorlaget har innsikt i alle læreprosesser? Tror lektorlaget (og nå husker jeg plutselig at lektorlaget, det er visst meg?) at alle elever lærer på lik måte? Og er det ikke sånn at "all forskning" viser at det viktigste for elevens læring er læreren og dennes evne til å fremstille lærestoff interessant og forstålig? Om jeg som matematikklærer skriver med kritt på tavlen eller om jeg skriver i mathtype på datamaskinen er vel relativt uvesentlig, det er gjerne hva jeg sier og hvordan jeg sier det som avgjør hva elevene lærer. Selve læreverket er en støtte for lærer og elev, ikke en bibel. Men det er klart, en ordning KUN basert på digitale læremidler er det ingen, kanskje bortsett fra bevilgende myndigheter, som ønsker. Selv vi teknologioptimister ønsker et bredt tilbud av digitale og trykte læremidler å velge blant.

9. De fagredaksjonene som utvikler læremidler for NDLA, vil på ingen måte kunne erstatte de ulike fagmiljøene fra universiteter, forlag og skole som fram til nå er bærere av de kulturelle, pedagogiske og faglige tradisjonene som sikrer gode læremidler i fagene.

Igjen: Selv vi teknologioptimister ønsker at NDLA skal ha konkurranse av trykte læremidler. Men tror lektorlaget (jeg?) at de menneskene som jobber i NDLA ville holdt seg unna utvikling av læremidler selv om NDLA ikke hadde vært oppfunnet? Selv ulike fagmiljøer fra universiteter, forlag og skole fornyes med ujevne mellomrom. Det er ikke universitetsbygningene som lager læreverk, det er mennesker. Disse menneskene er fagpersoner med bred bakgrunn fra undervisning og utvikling av læremidler, enten de jobber i et kommersielt fagbokforlag eller i NDLA. Og jeg sier som Ole Brumm: Ja takk, begge deler.

10. Fylkeskommunene har et tilnærmet monopol på innkjøp av læremidler til fagene i videregående opplæring. Norsk Lektorlag stiller seg sterkt kritisk til en utvikling der vi får et fylkeskommunalt monopol også på produksjon av læremidler.

Igjen: Dette har vært hovedargumentet til oss teknologioptimister mot kutt i budsjettene til bokinnkjøp. Vi ØNSKER oss NDLA. Vi ønsker oss IKKE nedlegging av forlag og reduksjon av tilbudet innen lærebøker. Det er mulig at noen i fylkesadministrasjonene ønsker det, men det er ikke vi teknologioptimister som ønsker det.

Nå har jeg gått gjennom hele dette brevet, og som en observant leser sikkert har fått med seg er jeg ikke udelt uenig i lektorlagets bekymringer. Og brevet ble vel i utgangspunktet sendt som bekymringmelding i forhold til hvorvidt skolene vil få penger nok til å kjøpe inn skolebøker. Men det jeg sliter litt med er koblingen til "gullkornet" på forsiden. Har noen av disse punktene underbygget at det er skummelt å være teknologioptimist? Er ikke heller problemet at begrunnelsen for å innføre digitale læremidler i noen tilfeller synes å være økonomiske fremfor pedagogiske? Ikke at noen av oss ønsker å bruke digitale læremidler ut fra et pedagogisk begrunnet valg. Heller ikke at vi (teknologioptimistene, altså) tar innover oss at kunnskapløftet pålegger oss å arbeide med digitale ferdigheter i alle fag. Jeg tror mange av oss som har rast på twitter de siste dagene uten problem kunne ha skrevet under på det opprinnelige brevet med noen få unntak som jeg har påpekt over. Det er hyllesten av den slette journalistikken til bl.a. BT og de populistiske formuleringene som har satt sinnene i kok.

Under brevet siteres lektorlagets leder Gro Paulsen: 

Bruk av digitale læremidler har i stor grad vært lansert som ledd i en pedagogikk der elevene arbeider individuelt og har ansvar for egen læring. Denne pedagogiske tenkningen har gått av moten. Evalueringsrapporten viser til tider en ensidig og bedrevitende holdning som vi kjenner igjen fra tidligere rapporter om digitalisering av skolen.  Det er teknologioptimistene som er pedagogiske sinker, sier leder Gro Elisabeth Paulsen.

Her mener jeg rett og slett Gro Paulsen ikke bare bommer på mål, men er på feil bane i utgangspunktet. Hun har rett og slett ikke fulgt med i timen. Det er ingen av mine kolleger som bruker pc-en på en slik måte at elevene kun skal arbeide individuelt, heller ikke jeg. Jeg bruker maskinen aktivt selv i mine gjennomganger og i min kommunikasjon med elevene. Pc-en gjør det lett for meg som matematikklærer å legge ut det jeg har gjort i timen til elevene. Den gjør det lett å ta vare på elevenes prøver og innleveringer selv etter at jeg har levert dem tilbake. 

Pc-en gjør også at jeg som lærer lettere kan tilpasse undervisningen til hver enkelt elevs behov. Ser jeg underveis i timen at de oppgavene jeg har lagt opp til er for lette eller for vanskelige for en elev, kan jeg raskt bla gjennom arkivet og internett for å finne utfordringer på den enkelte elevens nivå og gi ham / henne linken direkte. Jeg må ikke springe på kontoret for å finne en annen bok og kopiere opp noe, det ligger der allerede.

Jeg er sikker på at du ikke mener å si at jeg er en dårlig lærer fordi jeg bruker datamaskinen aktivt i undervisningen og til og med bruker NDLA i alle mine vg1-klasser, Gro. Men det er likevel det du sier. Og det får meg til å lure på om jeg ønsker å være medlem i lektorlaget. Jeg kan love at lektorlaget har mistet en masse potensielle medlemmer på dette utsagnet, det har de siste dagers diskusjoner på bl.a. twitter fortalt meg. Tenk over det, at mange av deres medlemmer (våre medlemmer, var det visst) kommer til å gå av med pensjon om få år. Da kunne det være kjekt å etterfylle med nye lektorer. Det er bare det at maaaange av de unge lektorene tilhører teknologioptimistene. Og tenkt, de fleste av oss har mer enn 30 studiepoeng i fagene vi underviser i. Ikke er vi bundet av læreboken heller. For de fleste av oss har faktisk lærebok, selv om jeg er en av dem som ikke bruker det. Og de fleste av oss ønsker i utgangspunktet å være medlem av en organisasjon som arbeider for oss som gruppe, og som ikke er så interessert i sykepleiere, førskolelærere og politifolk. (Og dette betyr på ingen måte at jeg og andre lektorer mener vi er viktigere enn nevnte yrkesgrupper, vi mener bare at vi ikke hører hjemme i samme fagorganisasjon.) Nå spørs det om vi er nødt til å lage vår egen organisasjon. Enn så lenge er jeg medlem av lektorlaget, men jeg venter i spenning på om lektorlaget vil gi oss teknologioptimister en slags oppreisning etter å ha påstått at vi er pedagogiske sinker.

Jeg har ikke lest forskningsrapporten BT og sunnmørsposten henviser til. Har lektorlaget gjort det, eller bruker de bare sekundærkilden? For selv ved å lese BT sin artikkel klarer jeg å se at det alt for mange variabler i denne rapporten til å slå fast at det er selve IKT-bruken som gjør at enkelte lærere oppnår svakere resultater. Faktisk var det to andre viktige egenskaper ved disse lærernes undervisning jeg la merke til: Læreren hadde lav utdanning i faget, og de var bundet av læreboken. Kanskje er det en del av disse lærerne som har kastet seg på IKT-bølgen i håp om at den skal redde dem? Mens en del av de høyt utdannede (og erfarne?) lærerne ikke har orket å bruke tid på å gjøre om på sin velfungerende praksis ved å ta innover seg nye tider, når de like gjerne kan snu bunken fra tidligere år? Og det som fungerte før, fungerer sikkert en stund til. Det har også vært spekulert i om de svake resultatene kommer av at vurderingspraksis ikke har endret seg med læreplanene, se feks bloggen til Lisa Stornes. Men jeg vil i hvert fall ha sagt at jeg tross alt bare føler meg truffet på et av tre punkt, siden jeg har høy utdanning og ikke følger læreboken slavisk. Så får vi se da, hvor gode resultater elevene mine får, og om jeg må ta til takke med min egen fagorganisasjons karakteristikk: en pedagogisk sinke.