Prat og tomprat

tilrettelegging på eksamen - del 1 realfag

2012-01-01T19:21:00.004+01:00

I dag er jeg opptatt av eksamen i matematikk og spesiell tilrettelegging. De fleste elever er såkalt "normale" og leverer del 1 på papir og del 2 på papir eller pc alt ettersom, 2 timer på del 1 og 3 timer på del 2. Mange liker dårlig å skrive for hånd, mange har en stygg håndskrift og mange bruker lang tid. Men de fleste gjør det uten å mukke, og mange foretrekker håndskrift fremfor pc i matematikk.

Så er det sånn at en del elever har andre utfordringer enn de "normale". Dette kan være lese- og skrivevansker, fysiske sykdommer som gjør det umulig å skrive med penn / blyant, astma- og allergi som påvirker ytelsen under eksamen, dårlige rygger som gjør det umulig å sitte i 5 timer, adhd som gjør det samme, konsentrasjonsvansker, ulike grader av aspergers syndrom, depresjoner osv osv.

De aller vanligste formene for tilrettelegging vi gir er en time ekstra tid på eksamen og opplesning av oppgaver. Dette vil hjelpe de fleste ovennevnte. Men det finnes en gruppe elever som ikke nødvendigvis blir hjulpet av dette. Nemlig de som av ulike grunner sliter med å skrive for hånd. Det kan være at man mangler fysiske forutsetninger, som for eksempel muskelsykdommer e.l. Da har man mulighet til å tilrettelegge med skrivehjelp. Jeg kan se en mengde utfordringer i det å la en annen person skrive ned utregninger og svar. Denne personen skal jo ikke bidra med NOE faglig, men hvis den er helt ukyndig blir det ekstra vanskelig å forklare hvordan de ulike regneoperasjonene skal føres. For eksempel en hypergeometrisk sannsynlighetsfordeling. Prøv å forklare en gjennomsnittlig eksamensvakt hvordan den skal se ut. Men dog: Dette vil være en god hjelp for mange som av fysiske grunner ikke kan skrive selv.

Så har vi de som har psykiske sperrer for å skrive for hånd. Det vil være tilfeller der de rette svarene ligger skjult i manglende håndskrift og manglende evne til å sortere og få oversikt over det som skal skrives ned på papiret. I disse tilfellene vil det å få skrive på en pc kunne være forløsende. Men da sier Udir følgende på sine nettsider:

”Tiltaka må ikkje føre til at eleven eller privatisten får fordelar framfor andre som ikkje får tilrettelegging ved eksamen. Tilrettelegginga må heller ikkje vere så omfattande at eleven eller privatisten ikkje blir prøvd i kompetansemåla i fag i læreplanverket. Der det i kompetansemåla er kravd skriftlege, munnlege eller praktiske ferdigheiter, er det ikkje høve til å leggje til rette eksamen slik at desse ferdigheitene ikkje blir prøvde, når slik prøving er fastsett i eksamensforma for faget.”

Under konkluderes det med at :

"I Del 1 av todelt eksamen er det derfor ikke tillatt å tilrettelegge med eller bruke PC med tilhørende digital programvare, kalkulator eller andre digitale hjelpemidler, ordbøker eller formel- og regelbøker eller noen andre hjelpemidler enn de som er presisert over."

Slik jeg tolker det bør det være mulig å tilrettelegge med pc på del 1, så lenge den er uten " tilhørende digital programvare, kalkulator eller andre digitale hjelpemidler, ordbøker eller formel- og regelbøker eller noen andre hjelpemidler enn de som er presisert over". Dette mener jeg er fullt mulig, jeg synes det er en litt hastig konklusjon at det første sitatet vil bety at pc er utelukket. I min matematikkundervisning skriver elevene matematikk i mathtype. Dette er et rent skriveprogram, det har ikke innebygd kalkulator. Det har riktignok innebygd en del formler, men det er fullt mulig å skjule verktøylinjene hvor disse ligger. Med en egen vakt som følger med på at eleven(e) ikke bruker snarveier til å få opp formler, vil ikke dette gi eleven noen fordeler i forhold til elever som skriver på papir. Kanskje kan man også deaktivere de snarveiene man ikke vil at eleven(e) skal ha tilgang til. Alternativt burde det være mulig å lage et eget skriveprogram for del 1, som elever med rett til pc må få tilgang til og lære seg FØR eksamen. Man trenger noen få symboler, som gangetegn, brøkstrek, rottegn osv.

Jeg mener at vi må tenke nytt i forhold til digital tilrettelegging - hensikten med å ikke ha hjelpemidler på del 1 er at elevene skal ha en del kunnskap og kompetanse innabords, og at disse må prøves uten hjelpemidler. Med en slik løsning jeg beskriver hindrer vi ikke at eleven(e) prøves i alle kompetansemål, og eleven(e) vil heller ikke få noen ekstra fordeler. Men vi kan unngå at en stor del av eleven(e)s kompetanse blir skjult i en totalt ubehjelpelig håndskrift. I mine øyne er en slik tilrettelegging mindre problematisk enn et matematikkyndig menneske som skal sitte sammen med kandidaten og være sekretær.

Sånn helt til slutt vil jeg jo hevde at strengt tatt alle elever burde få skrive del 1 på pc, gjerne med et slikt begrenset skriveprogram. For i hvilken del av det senere virkelige liv har de egentlig bruk for å kunne skrive for hånd? Det vi som realfagslærere er opptatt av er vel at elevene skal og bør ha en del kompetanse uten tilgang til hjelpemidler. Det er ikke håndskriften i seg selv man ønsker å beholde, men den kompetansen som sitter i hodet. Derfor synes jeg at vi kan bruke noen få ressurser på å utvikle en måte å prøve denne kompetansen uten å være avhengig av stemplede ark og håndskrift.

Men først og fremst er jeg opptatt av at de som virkelig har behovet skal få tilgang til det hjelpemiddelet som kan gjøre at de får vist sin kompetanse i stedet for å skjule den.

Frafall i høyere utdanning - et kvalitetstegn!

2011-11-02T12:40:00.002+01:00

Det har vært sagt mye de siste dagene om det høye frafallet i høyere utdanning, og vært diskutert hva vi skal gjøre for å "få studentene gjennom". Det virker som at det å stryke mange studenter er et tegn på lav kvalitet i høyere utdanning. Jeg tror det er motsatt - det at mange studenter stryker betyr at de studentene som faktisk KOMMER gjennom kan det de har et papir på at de kan. Læresteder med høy strykprosent fremstår for meg som læresteder med høy faglig integritet - de vurderer studentene ut fra hva de kan, og ikke ut fra hvor mye penger de kan få gjennom stykkprisfinansieringen.

Det er stor forskjell på vgs og høyere utdanning. I vgs skal og bør vi jobbe for at selv de som sliter mest skal "komme igjennom". Det å få et vitnemål fra vgs med kun såvidt ståkarakter har en verdi i seg selv. Hvis du går yrkesfag, kan du være en ypperlig frisør, kokk eller barne- og ungdomsarbeider selv om du såvidt består fellesfagene. Hvis du går studiespesialiserende kan det gjøre at du senere (når du har blitt eldre og mer moden) kan få begynne å studere uten å nødvendigvis måtte ta opp igjen fag.

Men i høyere utdanning skal vi kvalifisere studentene til et yrke. Har du en eksamen fra høyskole eller universitet skal det bety at du KAN noe, ikke at du har vært tilstede i x antall timer og hørt om noe. En ståkarakter i høyere utdanning SKAL bety at du er kvalifisert. Selv en med laveste ståkarakter (E) i alle matematikkeksamener fra NTNU er faktisk formelt kvalifisert til å undervise i matematikk i vgs. Da er det veldig viktig at ikke vi lar studenter bestå fordi vi ønsker at de skal "komme igjennom". En ståkarakter er en ståkarakter, den betyr (bør bety!) at du kan faget.

Jeg tror faktisk det er naturlig at en del studenter skal stryke, i hvertfall innen studier på lavere nivå. Mange velger studier utfra hva vennene gjør, hva som finnes i nærheten av der de (eller kjæresten) bor, hva de kommer inn på eller andre mer eller mindre tilfeldige påvirkninger. Da er det ikke noe mål i seg selv å "få dem igjennom", det er et viktigere mål både for studenten og samfunnet og få dem over i noe de passer til!

Hvis vi skal jobbe aktivt for å få ned strykprosenten i høyere utdanning, bør vi starte i den riktige enden. God grunnutdanning, helt fra 1. klasse i barneskolen, og god rådgivning både i ungdomsskolen og i vgs slik at de studentene som starter på ulike høyskoler har tenkt gjennom sitt valg.

Og: Vi må for all del ikke lære våre elever i vgs at lekser er en uting og at de skal forvente å lære alt de trenger å kunne innenfor skoletiden. Da er de ille ute når de kommer et nivå høyere!

Sannsynlighetskake

2011-02-11T11:06:00.008+01:00

I går hadde jeg en litt annerledes matematikktime i 1T-gruppen min. Vi spiste sannsynlighetskake! Men før jeg forklarer hva en sannsynlighetskake er, må jeg skryte litt av elevene mine, selv om jeg også har et eget blogginnlegg om det i ermet...

Vi har nettopp hatt prøve i geometri i 1T. Elevene har blitt kjørt skikkelig hardt i januar, med innleveringer hver eneste uke. Det har vært ganske mye arbeid, og de fleste har vært veldig etterrettelige med å levere innleveringene. Når prøven kom har det betalt seg for de fleste. Et snitt på 3,9 på en prøve i 1 T synes jeg er ganske bra, derfor syntes jeg de fortjente en belønning.

Jeg er ikke en veldig kreativ matematikklærer. Jeg er derimot temmelig tradisjonell, sånn rent bortsett fra at jeg er en ivrig databruker. Men for meg er IKT et verktøy for skriving og orden, jeg ville nok ha undervist på nesten samme måte om jeg hadde hatt grønn tavle og kritt. Det ville bare blitt mer rot...

Men i går bakte jeg altså sannsynlighetskake. (strengt tatt var det vel mannen som bakte. Men dog.) En helt vanlig sjokoladekake, men med et par små vrier. Jeg hadde en mandel i kaken, og et slags venndiagram oppå kaken. Dvs, en fjerdedel av kaken fikk melisdryss, en fjerdedel fikk knust nonstop, en fjerdedel fikk begge deler og den siste fjerdedelen fikk ingenting. Det er utrolig hvor mye sannsynlighetsregning man kan snakke om bare fordi man har en kake på bordet. Det var vel bare binomisk sannsynlighet fra kompetansemålene vi IKKE kom inn på rundt kakebordet. Og så hadde vi det ganske koselig også. Og jeg fikk sjansen til å føle meg kreativ.

I tillegg til kaken hadde jeg med de vanlige effektene: terninger og kortstokk. Og et stort glass med nonstopp i ulike farger, som i tillegg til å skulle brukes til å forklare avhengighet og betinget sannsynlighet skulle fungere som premie til den som fant mandelen. Dessverre var glasset tomt før vinneren var kåret... Men jeg har lovet å diske opp med ny premie!

Spørsmålet er bare hvor jeg nå har lagt lista for introduksjon av nye emner...

vurdering og matematikk

2010-11-08T19:37:00.005+01:00

Nå har bloggen min virkelig ligget lenge i dvale. En fødsel og et hjemmeværende halvår var unnskyldningen sånn til å begynne med, men jeg har vært i jobb igjen siden august. (faktisk siden juni, men så var det ferie...) Det er vel aller mest min nye rolle som kontaktlærer som har spist meg opp i tillegg til at hjemmetiden med barna blir litt prioritert. Men for noen dager siden var jeg på samling om vurdering i yrkesfaglig matematikk. Det satte igang noen tanker om vurdering i 1YP spesielt og matematikk generelt. Og det igjen førte meg omsider tilbake til bloggen min.

Trenden i tiden er at man i alle fag skal jobbe utifra kriterier for måloppnåelse, og at disse kriteriene skal gjøres kjent for elevene på forhånd. Gjerne i form av konkretiseringer av kompetansemålene. Aller helst skal elevene selv være med på å utforme disse kriteriene.

Vel og bra det. Nå er jeg matematikklærer, og liker å tenke at matematikk er et annerledes fag. Jeg antar at også andre fag har litt problemer med å utforme disse kriteriene, men i mitt enfold ser jeg for meg at det i feks historie, samfunnsfag o.l. kan være en god ting for elevenes læring å være med på å utforme disse kriteriene. Fordi tross alt, man kan som elev godt mene noe om feks dette kompetansemålet FØR man har hatt undervisning:

gjere greie for korleis ein sjølv kan vere med i og påverke det politiske systemet gjennom bruk av ulike kanalar for påverknad og kunne gjere greie for ulike utfordringar for demokratiet

I matematikken, derimot, sliter elevene litt. Hva skal de si om vurderingskriterier i feks dette kompetansemålet:

rekne med vektorar i planet skrivne på koordinatform, berekne lengder, avstandar og vinklar med vektorrekning og avgjere når to vektorar er parallelle eller ortogonale

For å ha en eneste formening om hva vurderingskriteriene skal være i dette kompetansemålet er man faktisk nødt til å vite litt om hva ordene betyr. I tillegg sier kompetansemålet at man skal kunne regne med vektorer, beregne lengder o.l. og avgjøre når to vektorer er parallelle eller ortogonale. Jeg tror de fleste vil være enig i at for å oppfylle dette kompetansemålet er man nødt til å vise at man kan regne, beregne og avgjøre . Om man kan regne slike oppaver helt riktig har man høy måloppnåelse, får man dem ikke til i det hele tatt har man ingen måloppnåelse og ligger man et sted midt i mellom har man middels måloppnåelse. I mitt hode bør man da kunne gi full pott for en riktig besvarelse med god begrunnelse og trekke for feil helt ned 0 poeng for blankt eller helt bort i natta.

Hvorfor trenger jeg å bryte ned dette kompetansemålet i mer ulne kriterier for måloppnåelse? Trenger man andre kriterier for måloppnåelse enn å forstå og få til i større eller mindre grad?

Som sagt, i humanistiske fag forstår jeg behovet for nye måter å vurdere kompetanse på. Men i matematikk kan jeg ikke forstå hvorfor vi skal gjøre det enda mer komplisert for elevene enn de synes det er i utgangspunktet. Matematikk ER matematikk, kan ikke vi være enige om at i dette faget av alle fag kan vi si at 20% (eller 25% eller hvilken som helst prosent) riktig, eller dvs at man oppfyller 20% av læreplanen, vil gi bestått? Og at man må ha ca 95% (feks) for å få en sekser? Kompetanse i matematikk er å kunne regne, å kunne forstå og å kunne forklare. Hvorfor skal det være så komplisert?

Når jeg lager prøver, anstrenger jeg meg for å la prøven dekke alle aktuelle kompetansemål med enkle, middels og vanskelige oppgaver. På tentamener anstrenger jeg meg også for å lage sammensatte oppgaver av varierende vanskelighetsgrad. Jeg oppgir til elevene hvor mange poeng som er mulig å få på hver oppgave, slik at de kan disponere tid og krefter. Når jeg har laget prøven, sjekker jeg alle eventualiteter: Hvor mange poeng er 20% av prøven? (25%-30% på studiespesialiserende - ja jeg er snillere i yrkesfag) Kan man oppnå det ved bare å klare alle de enkleste oppgavene? I så fall justeres oppgavene, eventuelt hvor mye uttelling de lette oppgavene skal gi. Og hvordan er det å få alt riktig? Er det for lett? Er det mulig å sette en sekser på denne prøven? Hvis ikke, legger jeg inn en vanskeligere oppgave. Vil firer-elevene klare en firer? Hva med treer-elevene?

Slik jobber jeg med prøvene mine for å gi et best mulig bilde av elevenes kompetanse. For det er bare å innse, selv om jeg gjør alt jeg kan for at prøvene skal gi god læring, prøver er summativ vurdering! Og den skylder vi det samfunnet vi skal sende elevene ut i at er etterrettelig. Jeg føler at mitt system oppfyller dette kravet.

Så var det den formative vurderingen. Den jobber jeg om mulig enda mer med. Den er selvsagt på mange punkt mye viktigere. Men det hører til et senere innlegg, føler jeg. Jeg får beskjed fra sidelinjen at jeg ikke må skrive så langt at ingen gidder å lese. Og det er jo sant. Jeg sparer mine interessante tanker om underveisvurdering til et annet høve, og satser på at det ikke vil gå 11 mnd til neste blogginnlegg. Takk til alle som ennå ikke har strøket seg som følgere av bloggen min!

NDLA og sånt

2009-12-01T14:16:00.004+01:00

Ja, da har det gått tre måneder siden forrige innlegg i denne bloggen. Sånn kan det gå, når hverdagen tar deg og man i tillegg på død og liv skal skrive en avhandling hver gang...

Denne gangen er det NDLA som får meg, som så mange andre, til å logge inn på bloggen min. Jeg registrerer at det er mye debatt rundt NDLA som institusjon om dagen. Selvsagt er det mange aspekter ved NDLA som kan og bør diskuteres, jeg selv ser også en del betenkeligheter ved fylkeskommunenes tilnærming til læremidler generelt og NDLA spesielt. Jeg vil bare minne politikerne våre på at det er de som har bestemt at elevene skal ha gratis læremidler, og at det er i kjølevannet til denne bestemmelsen konfliktene om NDLA oppstår. Hadde lærerne fortsatt kunnet be elevene kjøpe det læreverket de ønsket å bruke, ville nok holdningen til NDLA både blant elever og fagforbund vært noe annerledes. En elev ville helt klart vært mer positiv til et gratis digitalt læremiddel dersom det betydde at de faktisk slapp en utgift på ca 5-600 kr. Men denne diskusjonen skal jeg forsøke å overlate til andre i denne omgang. Jeg tenkte jeg skulle bidra med noen erfaringer fra en fornøyd bruker av NDLA, så får det juridiske og alt det andre ligge for nå.

Jeg er noe så sjeldent som en matematikklærer som bruker NDLA. Jeg bruker det i de tre førsteklassene jeg har i år, en T-gruppe på studiespesialiserende og 2 grupper i YFP. Jeg hører lærere som bruker NDLA i andre fag si at læremidlene ikke er gode nok, og kritiske røster har sagt det samme om NDLA - matematikk. Jeg må si at i mine øyne er NDLA fullt på høyde med de andre lærebøkene jeg har brukt. Jeg synes alle lærebøkene har sine svakheter så vel som styrker. Det som er fint med NDLA er at jeg som lærer selv velger hva jeg vil bruke, og hva jeg vil gi elevene mine av oppgaver og eksempler. Det gjør jeg selvsagt med en lærebok også, men jeg opplever at elever som har en lærebok stryker det jeg har gjort på tavlen ut fra minnet rett etter timen (eventuelt midt i timen...) Når de skal løse en oppgave, leser de allikevel eksemplene i boken.

Slik bruker jeg NDLA: Jeg henter de eksemplene jeg synes er gode herfra, trenger jeg flere eller andre finner jeg dem i eget hode eller i andre bøker. Jeg lager presentasjoner enten i smart notebook eller i word. Jeg lager stort sett bare halvferdige presentasjoner, hvor jeg gjør all regning, graftegning og lignende i klassen. Etter at gjennomgangen er ferdig, lagrer jeg den gjennomgåtte versjonen og legger ut på its learning. Slik får elevene tilgang til MINE eksempler og MINE gjennomganger. De selv leser sjelden på NDLA, de fleste bruker mine presentasjoner som teori. Sånn sett kunne jeg sikkert brukt hvilket læreverk som helst til dette, men det er jo veldig greit å kunne lime inne alle formler, oppgaver og illustrasjoner uten å måtte lage kopier selv. Viktigere er det at oppgavene er digitale, og ikke minst: NEDLASTBARE. Elevene mine er sjelden inne på NDLA, jeg legger ut oppgaver til hvert emne i its learning. Jeg plukker ut de oppgavene jeg synes vi skal jobbe med og lager et eget dokument med disse. Her kan elevene skrive rett i dokumentet, og er oppgavene gitt med tall, kan de klikke seg rett inn i MathType. Det sparer en masse tid i forhold til å skrive opp oppgaver. Elevene unngår også å skrive av oppgavene feil.

Jeg skrev lenger opp at jeg er en fornøyd NDLA-bruker. Det er jo vel og bra, jeg har jo valgt det selv. Men er elevene mine fornøyde? Ingen av dem har kjøpt seg lærebok selv, ingen av dem har etterlyst boken. Jeg har hatt elevsamtaler med de fleste, og av de ca 30 elevene er det vel to som har sagt at de savner en bok å lese i. Disse har skrevet ut teorien fra NDLA. Resten har ikke gjort det. Når det gjelder å skrive matematikk på data, har jeg èn elev som foretrekker å regne for hånd. Hun går i T-gruppen. Ellers sier alle at selv om det tok lang tid i begynnelsen, går det nå minst like fort som å skrive for hånd. I tillegg er det de gjør alltid leselig, de har alt samlet på et sted og går ikke fra skriveboken hjemme. Ingen av mine elever har uttrykt misnøye med NDLA. Dette henger kanskje sammen med det faktum at jeg selv har valgt å bruke NDLA, uten påtrykk fra ledelsen ved skolen. Jeg ØNSKET å bruke dette læremidlet. Det er gjerne vanskeligere for skeptiske lærere å omvende elever til NDLA enn for glødende tilhengere.

Noen har hevdet at det finnes feil i teoridelen i NDLA. Det gjør det sikkert. Det gjør det jammen i Sinus, Sigma, Aschehoug og andre bøker også. Forskjellen er at i NDLA kan jeg gå inn å rette opp i feilene FØR jeg legger ut til elevene. I bøkene er en trykkfeil evig. Jeg vet ikke om andre sigma-brukere har opplevd frustrasjonen over de lange listene med trykkfeil i fasitene til de ulike bøkene?

Er det så forskjell på 1T og 1YF her? Nå har jeg aldri undervist 1T med lærebok. 1P, 2P, Påbygg og 1YFP har jeg derimot undervist med ymse bøker, både sigma, sinus og paralleller har vært i bruk (Og absolutt alle bøkene har hatt sine begrensinger!). Men jeg synes faktisk det fungerer ypperlig i begge ytterkanter. 1T vil nå sikkert gå sin greie gang uansett, der har man elever med interesse og forutsetninger for å lære. I 1YF utelukker jeg rett nok en del av oppgavene som er beregnet på de flinkeste P-elevene, og i noen emner har jeg heller laget mine egne. Men det som er bra, er at mine egne oppgaver og de oppgavene elevene får fra NDLA blir lagret i samme mappe på elevenes maskiner og i samme mappe på its learning. Det er ikke sånn at de må forholde seg til oppgaver flere steder slik det ville blitt hvis jeg skulle supplere boken.

En av de største fordelene jeg har opplevd i YF i år, er av den mer jordnære og pragmatiske sorten: Aldri har en elev kunnet si: Jeg har glemt boken, blyanten, kalkulatoren, skriveboken, de arkene jeg skrev på i går osv osv. Alle elevene har alltid med seg datamaskinen, og har alltid lærestoff og oppgaver tilgjengelig. Fantastisk å slippe alle de glemte og bortsurrede bøkene.

En annen fordel er at det er utrolig lett for elevene å levere inn oppgaver de har gjort. De leverer ofte på its learning, og jeg kan rette oppgavene uansett hvor jeg er. Som IKT-nerd er datamaskinen aldri langt unna, og som rotehode er det veldig greit at oppgavene til elevene ligger på its learning uansett hvor jeg satt og rettet sist gang. I tillegg kan ikke elevene krølle sammen og kaste mine veloverveide kommentarer. Enten de vil eller ikke, ligger de der tilgjengelige i tilfelle de kommer opp til eksamen.

Mange av disse fordelene jeg har ramset opp ville vært akkurat like mye tilstede ved bruk av et annet digitalt læremiddel. Men hvor mange av forlagene våre har laget gode, digitale læremidler? Hvor mange av forlagene våre har gjort oppgavesamlingene tilgjengelige som wordfiler? Hvilke forlag har prøvd å møte konkurransen fra NDLA med noe annet enn sutring? Jeg kommer ikke på noen.

Jeg ville ha valgt NDLA om det hadde vært et betalingsalternativ også. Jeg ville kanskje ha vurdert det opp mot andre digitale alternativ hvis de hadde eksistert. Jeg gleder meg til at forlagene kommer på banen og konkurrerer med NDLA, og jeg gleder meg til politkerne innser at de må bidra med mer enn penger til NDLA om vi skal ha et bredt utvalg av læremidler. Gjerne gi skolene penger nok til å kunne bruke NDLA og andre læremidler parallellt i de fagene hvor det er ønskelig. Inntil videre bruker jeg NDLA med stor iver og glede. Jeg savner verken Sinus eller Sigma.

Kjære norsk lektorlag!

2009-09-05T16:06:00.009+02:00

Ikke at jeg på noen måte innbiller meg at noen fra NLL sentralt leser bloggen min. Men jeg tenkte å ta en utskrift senere og sende i brevs form. Så lenge vi holder oss til papirbundet kommunikasjon, kanskje jeg har et håp om at det blir lest? Så derfor legger jeg dette på bloggen min. Jeg ønsker å svare på artikkelen som sto på lektorlagets hjemmeside frem til i går, med "gullkornet" Teknologioptimister blir pedagogiske sinker som overskrift. Vil du lese den i sin helhet, finner du den her.

En ting er overskriften. "Teknologioptimister blir pedagogiske sinker". At vi ikke kan forvente at BT og andre aviser har sammenheng mellom overskrift og innhold i teksten er en ting. Men for å være medlem av lektorlaget kreves en viss akademisk utdanning, som burde gjøre skribenten i stand til å lage en overskrift som faktisk sier noe om det som kommer under innlegget. Hvis de i artikkelen hadde skrevet noe som underbygget at det å være en teknologioptimist faktisk gjør noen til pedagogiske sinker, kunne man kanskje ha kjøpt den. Men hovedtyngden i artiklen er et brev lektorlaget har sendt til kunnskapsminister Solhjell. Punktene i det brevet skal jeg ta for meg etterpå. Først vil jeg henge meg opp i at Norsk lektorlag, min egen fagforening, synes det er ovennevnte utsagn faktisk er et gullkorn. Litt sånn: Haha, var det ikke det vi sa, de gamle er eldst og dette har vi hatt lyst til å si lenge... Og det plager meg litt å være medlem i en organisasjon som tydeligvis foretrekker å holde på det gamle, trygge fremfor å ta del i fremskrittet. Ikke for at jeg mener at all forandring behøver å være fremskritt, for all del! Men jeg følte meg litt støtt av "gullkornet" til NLL, siden jeg gjerne definerer meg som en teknologioptimist. Betyr det at jeg er en pedagogisk sinke, til tross for mine tilsammen 10 års utdanning? Betyr det at lektorlaget ikke ønsker oss som medlemmer, siden de så glatt går ut fra at alle medlemmene deres vil applaudere et slikt innslag på hjemmesiden?

Jeg har tidligere på bloggen min slått et slag for bruk av datamaskin i matematikkundervisningen. Det slaget slår jeg ikke om igjen nå. Nå vil jeg ta for meg brevet lektorlaget har sendt til Solhjell på vegne av blant annet meg, og dets sammenheng med overskriften.

1. Å fjerne bruk av lærebøker er en radikal inngripen i skolen. Man forlater en hel pedagogisk kultur uten oversikt over hvilke følger dette vil få både faglig og pedagogisk, og uten å sannsynliggjøre at endringene vil gi overveiende positive virkninger.

Her kan jeg ikke si annet enn at jeg er helt enig i at det er en radikal inngripen å fjerne bøker, og at man enda ikke har oversikt over hva det vil kunne føre til. Men hvor har dette skjedd, egentlig? Så vidt jeg har forstått er Hordaland et foregangsfylke når det kommer til digitalisering. De fleste skoler her har fortsatt lærebøker i nesten alle fag, og der bøkene er byttet ut mot NDLA er det gjort etter en nøye overveielse om dette tilbudet er godt nok. Altså en pedagogisk avgjørelse på den enkelte skole, eller av den enkelte lærer. På min skole har vi noen klasser med bøker i matematikk, mens noen klasser ikke har bøker. Dette fordi jeg, som teknologioptimist, ønsket å prøve ut NDLA i mine klasser. Ikke fordi det er billigere, men fordi jeg hadde (og fortsatt har) stor tro på dette læreverket. Min kollega ønsket å bruke lærebok, og fikk selvsagt det. Nå skal ikke jeg påstå at det ikke på noen skoler har blitt stilt krav om å skjære ned på bokkjøp. Og jeg er HELT imot at fylkeskommunen skjærer ned på budsjettet til lærebøker slik at skoler MÅ bruke et bestemt læreverk, NDLA, i noen fag. Men den radikale inngripen lektorlaget her beskriver er ikke virkeligheten.

2. Det vil være et pedagogisk eksperiment uten sidestykke dersom elever i Vg1 fra høsten av skal undervises i fellesfagene norsk, naturfag, matematikk, engelsk og kroppsøving uten at de får ha lærebøker. Slike eksperimenter bør gjøres i få fag av gangen, og i små grupper av elever og lærere som er motiverte, og som frivillig og gradvis prøver ut alternative læremidler.

Igjen: Jeg er egentlig enig i dette. Og elever i vg1 blir som sagt ikke undervist i disse fagene uten lærebøker. Disse eksperimentene gjøres i få fag av gangen, av lærere som er motiverte og som frivillig og gradvis prøver ut alternative læremidler. Angående å bruke elever som prøvekaniner som leder Gro Paulsen kaller det lenger ned i artikkelen vil jeg si at hver eneste ny lærer som kommer ut i skolen bruker sine første elever som prøvekaniner. Hver gang et nytt læreverk, for ikke å snakke om en ny læreplan, innføres blir elever brukt som prøvekaniner. Den eneste måten å finne ut om noe fungerer er å prøve det ut i praksis.

3. Den enkelte faglærers profesjonelle skjønn når det gjelder valg av lærebøker og læremidler overkjøres når skoleeier rett og slett ikke bevilger penger til lærebøker. Dette er i strid med nasjonale ambisjoner om å heve lærernes faglige autoritet og status.

Dette er jeg også enig i. Dette har vært vårt (og vi, det er jammen teknologioptimistene!) største og kraftigste argument mot at budsjettene allerede i år reduseres. Vi ønskerdessuten å også ha flere læreverk tilgjengelig. Ikke fordi vi tror at elever i vgs lærer dårligere på pc, men fordi metodefrihet også bør bety at man kan velge forskjellige læreverk. Og det kan være godt å få ideer andre steder fra enn akkurat det læreverket man selv bruker. Husk også at selve innkjøpsordningen legger vel så stramme bånd på metodefriheten som digitalisering av undervisning. Hvor mange år er det til neste gang en lærer i vg1 fritt kan velge læreverk for sine klasser? Den boken som er innkjøpt i år, vil skolen og fremtidige lærere og elever være bundet til i mange år. Et levende læreverk på nett, vil faktisk være lettere å fornye enn lefsa i bokhylla.

4. Den enkelte faglærers metodefrihet avhenger av hvilke læremidler som står til rådighet, og mange vel anerkjente og gode arbeidsmåter forutsetter nettopp lærebøker.

Her får jeg litt hikke. Første del av setningen er jo grei. Og at mange vel anerkjente og gode arbeidsmåter forutsetter lærebøker er kanskje sant. Men trenger det å bety at et læreverk på nett ikke kan tilby det samme? I matematikk inneholder NDLA et læreverk som i nedlastbar versjon ligner til forveksling på en lærebok. Men læreverket på nett har enda fler dimensjoner: Animasjoner, simuleringer, opplesing av tekst osv osv. I tillegg kan "trykkfeil" rettes opp fortløpende, en lærer som synes læreverket mangler noe kan tilføye et kapittel, bytte ut et kapittel man synes er dårlig, hente stoff om enkelte temaer andre steder og mye mer.

Og vel anerkjent, det er noe et læreverk eller en arbeidsmåte blir etter å ha blitt prøvd ut av mange over lang tid. Selvsagt har ikke NDLA og digital undervisning generelt rukket å bli anerkjent, vi er enda i startgropen! Men at noen anerkjente og gode metoder forutsetter lærebøker, betyr ikke at det ikke finnes gode metoder som IKKE forutsetter lærebøker.

5. Lesing på skjerm regnes som mer tidkrevende og anstrengende enn lesing på papir, noe som får andre brukere av elektroniske læremidler til å anbefale redusert tekstmengde.

Dette er et utsagn min veileder på masteroppgaven ville ha stoppet opp ved. Han ville sagt: Hvem regner det som mer tidkrevende og anstrengende? Alle? Noen? Lærerne? Eller elevene? Har lektorlaget spurt elevene? Eller lærerne? Har de spurt de lærerne som er over 50? Eller de som er under 35? Har lektorlaget tenkt over om dette kanskje har noe med vane å gjøre? Hvor anstrengende er det for en 14-åring å lese en tekst på skjerm i forhold til hvor anstrengende det oppleves for en på 50? Jeg kunne sikkert ramse opp en masse spørsmål man burde stille seg før man kommer med et slikt utsagn. Det vil også være lett å finne forskere som er uenige i påstanden.

6. Når det ikke kjøpes inn lærebøker, vil lærere ha behov for å lage papirkopier til elever som trenger det, eller i undervisningssituasjoner som krever det. Mange lærere vil bruke mye tid på å skrie ut og kopiere ”nødlærebøker” for elevene, og dette vil bli en ny ”tidstyv” i skolen. Fylkeskommunen har i sin saksutredning ikke beregnet arbeidstid og ekstra utgifter til slik papirkopiering. Kopier vil bli dyrt, for som flere lærere har påpekt, må papirkopier tas i farger for at grafiske fremstillinger, modeller og illustrasjoner skal beholde sin pedagogiske kvalitet.

Ja, dette vil bli et problem om lærere som ikke ønsker å arbeide digitalt blir tvunget til det. Men som skrevet over: Jeg har ikke sett disse lærerne. Og hva gjelder tidstyveri: Jeg elsker at læreverket er tilgjengelig på datamaskinen til enhver tid. Jeg trenger bare si til elevene, som før ville ha brukt 10 minutter (og nei, dette er ingen overdrivelse) på å gå til sitt vanlige klasserom for å hente boken de ikke har tatt med seg, at den ligger på its learning, gå inn der og last den ned. Jeg har forøvrig heller ikke skrevet ut papirkopier, for de fleste grafiske fremstillingene, modellene og illustrasjonene har vel så god pedagogisk kvalitet på skjermen eller fremviseren som på et papirark eller i en bok.

7. Prinsippet om gratis læremidler tilsier at elevene må kunne skrive ut flere papirkopier etter behov. Erfaring tilsier at løse ark forsvinner og må kopieres flere ganger, mens lærebøker stort sett tas vare på. Bruk av digitale læremidler forutsetter ellers at samtlige elever kan laste dem ned på egen bærbar pc eller har tilgang til internett også utenom skoletid for å kunne arbeide med fagene.

Prinsippet om gratis læremidler tilsier slett ikke at elevene må kunne skrive ut flere papirkopier etter behov. Selv om erfaring tilsier at løse ark forsvinner, må man kunne kreve av elever som roter bort den første kopien de har fått betaler den neste kopien selv. Dersom en elev roter bort en av skolens lærebøker må eleven betale for denne også. (Ellers er det vel ikke meningen at digital undervisning skal føre til hemningsløs utskriftsvirksomhet.)

At eleven har egen bærbar pc er selvsagt et must. Jeg vet at dette varierer voldsomt fra fylke til fylke, men i Hordaland har alle elever egen pc, betalt av fylkeskommunen. Uten det vil det selvsagt være tilnærmet umulig å kreve at elever utelukkende skal jobbe digitalt.

blaEn annen fin ting ved disse illustrasjonene er at elevene kan beholde dem også etter at skoleåret er ferdig. En lærebok må leveres tilbake til skolen, mens filene du har på maskinen din kan du beholde for alltid.

8. En ordning kun basert på digitale læremidler kan forsterke de sosiale forskjellene i skolen, for foreldre med innsikt i læreprosesser vil sannsynligvis kjøpe inn private lærebøker og fagbøker til sine barn som supplement til det som blir skolens løsbladsystem.

Jeg hikker igjen. Når lektorlaget her påstår at foreldre med innsikt i læreprosesser vil kjøpe lærebøker, lurer jeg på om lektorlaget har innsikt i alle læreprosesser? Tror lektorlaget (og nå husker jeg plutselig at lektorlaget, det er visst meg?) at alle elever lærer på lik måte? Og er det ikke sånn at "all forskning" viser at det viktigste for elevens læring er læreren og dennes evne til å fremstille lærestoff interessant og forstålig? Om jeg som matematikklærer skriver med kritt på tavlen eller om jeg skriver i mathtype på datamaskinen er vel relativt uvesentlig, det er gjerne hva jeg sier og hvordan jeg sier det som avgjør hva elevene lærer. Selve læreverket er en støtte for lærer og elev, ikke en bibel. Men det er klart, en ordning KUN basert på digitale læremidler er det ingen, kanskje bortsett fra bevilgende myndigheter, som ønsker. Selv vi teknologioptimister ønsker et bredt tilbud av digitale og trykte læremidler å velge blant.

9. De fagredaksjonene som utvikler læremidler for NDLA, vil på ingen måte kunne erstatte de ulike fagmiljøene fra universiteter, forlag og skole som fram til nå er bærere av de kulturelle, pedagogiske og faglige tradisjonene som sikrer gode læremidler i fagene.

Igjen: Selv vi teknologioptimister ønsker at NDLA skal ha konkurranse av trykte læremidler. Men tror lektorlaget (jeg?) at de menneskene som jobber i NDLA ville holdt seg unna utvikling av læremidler selv om NDLA ikke hadde vært oppfunnet? Selv ulike fagmiljøer fra universiteter, forlag og skole fornyes med ujevne mellomrom. Det er ikke universitetsbygningene som lager læreverk, det er mennesker. Disse menneskene er fagpersoner med bred bakgrunn fra undervisning og utvikling av læremidler, enten de jobber i et kommersielt fagbokforlag eller i NDLA. Og jeg sier som Ole Brumm: Ja takk, begge deler.

10. Fylkeskommunene har et tilnærmet monopol på innkjøp av læremidler til fagene i videregående opplæring. Norsk Lektorlag stiller seg sterkt kritisk til en utvikling der vi får et fylkeskommunalt monopol også på produksjon av læremidler.

Igjen: Dette har vært hovedargumentet til oss teknologioptimister mot kutt i budsjettene til bokinnkjøp. Vi ØNSKER oss NDLA. Vi ønsker oss IKKE nedlegging av forlag og reduksjon av tilbudet innen lærebøker. Det er mulig at noen i fylkesadministrasjonene ønsker det, men det er ikke vi teknologioptimister som ønsker det.

Nå har jeg gått gjennom hele dette brevet, og som en observant leser sikkert har fått med seg er jeg ikke udelt uenig i lektorlagets bekymringer. Og brevet ble vel i utgangspunktet sendt som bekymringmelding i forhold til hvorvidt skolene vil få penger nok til å kjøpe inn skolebøker. Men det jeg sliter litt med er koblingen til "gullkornet" på forsiden. Har noen av disse punktene underbygget at det er skummelt å være teknologioptimist? Er ikke heller problemet at begrunnelsen for å innføre digitale læremidler i noen tilfeller synes å være økonomiske fremfor pedagogiske? Ikke at noen av oss ønsker å bruke digitale læremidler ut fra et pedagogisk begrunnet valg. Heller ikke at vi (teknologioptimistene, altså) tar innover oss at kunnskapløftet pålegger oss å arbeide med digitale ferdigheter i alle fag. Jeg tror mange av oss som har rast på twitter de siste dagene uten problem kunne ha skrevet under på det opprinnelige brevet med noen få unntak som jeg har påpekt over. Det er hyllesten av den slette journalistikken til bl.a. BT og de populistiske formuleringene som har satt sinnene i kok.

Under brevet siteres lektorlagets leder Gro Paulsen:

Bruk av digitale læremidler har i stor grad vært lansert som ledd i en pedagogikk der elevene arbeider individuelt og har ansvar for egen læring. Denne pedagogiske tenkningen har gått av moten. Evalueringsrapporten viser til tider en ensidig og bedrevitende holdning som vi kjenner igjen fra tidligere rapporter om digitalisering av skolen. Det er teknologioptimistene som er pedagogiske sinker, sier leder Gro Elisabeth Paulsen.

Her mener jeg rett og slett Gro Paulsen ikke bare bommer på mål, men er på feil bane i utgangspunktet. Hun har rett og slett ikke fulgt med i timen. Det er ingen av mine kolleger som bruker pc-en på en slik måte at elevene kun skal arbeide individuelt, heller ikke jeg. Jeg bruker maskinen aktivt selv i mine gjennomganger og i min kommunikasjon med elevene. Pc-en gjør det lett for meg som matematikklærer å legge ut det jeg har gjort i timen til elevene. Den gjør det lett å ta vare på elevenes prøver og innleveringer selv etter at jeg har levert dem tilbake.

Pc-en gjør også at jeg som lærer lettere kan tilpasse undervisningen til hver enkelt elevs behov. Ser jeg underveis i timen at de oppgavene jeg har lagt opp til er for lette eller for vanskelige for en elev, kan jeg raskt bla gjennom arkivet og internett for å finne utfordringer på den enkelte elevens nivå og gi ham / henne linken direkte. Jeg må ikke springe på kontoret for å finne en annen bok og kopiere opp noe, det ligger der allerede.

Jeg er sikker på at du ikke mener å si at jeg er en dårlig lærer fordi jeg bruker datamaskinen aktivt i undervisningen og til og med bruker NDLA i alle mine vg1-klasser, Gro. Men det er likevel det du sier. Og det får meg til å lure på om jeg ønsker å være medlem i lektorlaget. Jeg kan love at lektorlaget har mistet en masse potensielle medlemmer på dette utsagnet, det har de siste dagers diskusjoner på bl.a. twitter fortalt meg. Tenk over det, at mange av deres medlemmer (våre medlemmer, var det visst) kommer til å gå av med pensjon om få år. Da kunne det være kjekt å etterfylle med nye lektorer. Det er bare det at maaaange av de unge lektorene tilhører teknologioptimistene. Og tenkt, de fleste av oss har mer enn 30 studiepoeng i fagene vi underviser i. Ikke er vi bundet av læreboken heller. For de fleste av oss har faktisk lærebok, selv om jeg er en av dem som ikke bruker det. Og de fleste av oss ønsker i utgangspunktet å være medlem av en organisasjon som arbeider for oss som gruppe, og som ikke er så interessert i sykepleiere, førskolelærere og politifolk. (Og dette betyr på ingen måte at jeg og andre lektorer mener vi er viktigere enn nevnte yrkesgrupper, vi mener bare at vi ikke hører hjemme i samme fagorganisasjon.) Nå spørs det om vi er nødt til å lage vår egen organisasjon. Enn så lenge er jeg medlem av lektorlaget, men jeg venter i spenning på om lektorlaget vil gi oss teknologioptimister en slags oppreisning etter å ha påstått at vi er pedagogiske sinker.

Jeg har ikke lest forskningsrapporten BT og sunnmørsposten henviser til. Har lektorlaget gjort det, eller bruker de bare sekundærkilden? For selv ved å lese BT sin artikkel klarer jeg å se at det alt for mange variabler i denne rapporten til å slå fast at det er selve IKT-bruken som gjør at enkelte lærere oppnår svakere resultater. Faktisk var det to andre viktige egenskaper ved disse lærernes undervisning jeg la merke til: Læreren hadde lav utdanning i faget, og de var bundet av læreboken. Kanskje er det en del av disse lærerne som har kastet seg på IKT-bølgen i håp om at den skal redde dem? Mens en del av de høyt utdannede (og erfarne?) lærerne ikke har orket å bruke tid på å gjøre om på sin velfungerende praksis ved å ta innover seg nye tider, når de like gjerne kan snu bunken fra tidligere år? Og det som fungerte før, fungerer sikkert en stund til. Det har også vært spekulert i om de svake resultatene kommer av at vurderingspraksis ikke har endret seg med læreplanene, se feks bloggen til Lisa Stornes. Men jeg vil i hvert fall ha sagt at jeg tross alt bare føler meg truffet på et av tre punkt, siden jeg har høy utdanning og ikke følger læreboken slavisk. Så får vi se da, hvor gode resultater elevene mine får, og om jeg må ta til takke med min egen fagorganisasjons karakteristikk: en pedagogisk sinke.

frafall i skolen, uinteresserte elever og sånt.

2009-06-13T15:24:00.004+02:00

Ja, nå er det snart ferie. Bare litt sensurering (for første gang) og en eventuell muntlig eksamen med egne elever før det blir sommer, speiderleir, familieturne osv...

Jeg har jo noen tanker etter å ha gjennomført mitt første år som fast ansatt og mitt andre år som matematikklærer i vgs. Jeg har jobbet i mange år, men med helt andre ting enn å lære uvillige elever matematikk. Ja, for det er ikke til å stikke under en stol at de fleste elevene jeg har med å gjøre helst vil gjøre noe helt annet enn å lære matematikk. Det er en ganske stor kontrast til kor fulle av voksne mennesker som driver med en hobby og betaler meg for å være der og lære dem å synge...

Først og fremst er det stor forskjell på å undervise interesserte voksne og i beste fall halvinteresserte halvvoksne. Å lære bort et fag som jeg selv synes er utrolig spennende, men som de fleste av elevene bare håper skal forsvinne fortest mulig er en stor utfordring. I tillegg er vel de fleste matematikere enige om at P-pensum (eller pensum er vel et fy-ord, men i mangel av noe bedre bruker jeg det likevel) ikke er spesielt faglig utfordrende. Jeg ser for meg at etter enda et par-tre år med matematikk P kommer jeg til å gå fullstendig i frø og sannsynligvis studere enda noen studiepoeng for å ha noe å bruke hjernen på.

De pedagogiske utfordringene står derimot i kø. En ting er de som sliter med å forstå, men som prøver sitt ytterste. Eller de som har 4, men skulle ønske de hadde 5 eller 6. De takler jeg. Den største utfordringen er derimot alle dem som synker uinteressert ned i stolen, enten bak pc-en eller rett og slett sovner. Hva gjør vi med dem? Det er veldig lett å si at undervisningen må være for kjedelig, og at det er min feil som lærer at de ikke er interessert. I noen tilfeller stemmer det sikkert, og en eller annen fantastisk lærer med egne evner for disse elevene ville kanskje ha fått dem med seg. Men noe annet må det også være.

Jeg registrerer at det nå er snakk om å lovfeste retten til læreplass. Jeg lurer på for hvem denne retten skal være lovfestet. For alle som begynner på vg1? For alle som begynner på vg2? For alle som består alle fag i vg1&2? For alle som har minimum g i orden og atferd?

Hvorfor snakker jeg om dette i denne sammenhengen? Jo, jeg tror at grunnen til at vi har såpass mange totalt uinteresserte elever i vgs nå er at alle har rett til videregående opplæring. De har rett til å bli vurdert, de har rett til nye sjanser. Så når skal de lære at de må anstrenge seg for å få det som de vil her i verden? Hvis de kan løpe rundt i gangene hele ungdomsskolen, og fortsatt få komme inn på vgs lærer de det i hvert fall ikke der. Hvis de skal gjetes gjennom vgs for å få en lovbestemt lærlingeplass etterpå, lærer de det ikke i vgs heller. De lærer det vel gjerne i bedriften, men er det rett å overlate hele oppdragelsen til det private næringsliv?

Jeg tror ikke elevene i dag er dummere enn de var for noen år siden. Ikke for det, for noen år siden var ikke jeg i skolen, så jeg har ikke noe å sammenligne med. Men det jeg opplever i undervisningen er at de elevene som prøver hele tiden, som ikke synker ned i facebook eller sms eller skravler med naboen eller sover, de får det til. De som prøver på alle oppgavene, og som spør om hjelp når de står fast, de får det til. De som kommer hver time, som følger med på det jeg gjennomgår og deltar i min (i hvert fall forsøksvise) kommunikative undervisningsstil, de får det til.

Jeg har i år ikke strøket en eneste elev som følger med og prøver. Ikke fordi jeg legger vekt på innsatsen i timen, for det gjør jeg ikke. Men fordi det ikke er disse elevene som stryker. De elevene som stryker er de som 9 av 10 timer ikke gjør en eneste oppgave, 9 av 10 timer ikke følger med på det jeg gjør på tavlen, er inne på its learning bare de gangene jeg direkte ber dem om det (og ikke alltid da engang), gjerne og uten blygsel ber meg om å holde kjeft hvis jeg forstyrrer dem i et dataspill, osv, osv. Det er disse elevene som faller fra. De som ikke prøver! Så for å finne ut av hvorfor elever faller fra, må vi finne svaret på dette spørsmålet: Hvorfor gidder de ikke å prøve? Og hvordan skal vi få vist dem at de kan få det til hvis de prøver? Og viktigst av alt: Hvordan skal vi få forklart dem at det er viktig at de får det til? For de fleste av elevene er den tiden da de faktisk får bruk for det de lærer så utrolig langt frem i tid, at motivasjonen svikter. Så kanskje var det lettere før, da man kunne si til 9.-klassingene sine at dersom de ønsket å gå på vgs, var de nødt til å jobbe. Så har de lært det i ungdomsskolen. Så måtte de jobbe for å få komme inn der de ville alle årene på vgs. En smule svart / hvitt, ja. Men jeg tror mye ligger der. I at elevene vet så inderlig vel at de har rettigheter. Mange rettigheter. Men pliktene som følger med, er de ikke særlig opptatt av. Det viser seg jo likevel gang på gang at det ordner seg selv om de overser dem.

Her var det mye filosofering, og mye rot. Men det er det som er blogg, er det ikke det da?

Om å skrive matematikk på pc. Og litt annet.

2009-05-20T11:24:00.002+02:00

Jeg har alltid hatt problemer med håndskrift. Jeg kan enda huske at jeg som den første i klassen IKKE fikk stjerne på en hjemmelekse, fordi skriften ikke var fin nok. Nå kan vel riktignok denne lærerens pedagogiske innsikt diskuteres, siden dette ble gjenstand for åpen håning i full klasse. Men at jeg ikke da og heller ikke nå har særlig fin (eller leselig) håndskrift er en kjennsgjerning man ikke kan komme utenom.

Jeg har også hatt trøbbel med å skrive lange tekster, for jeg ombestemmer meg hele tiden. Jeg liker å forandre små formuleringer på det jeg skrev først mens jeg skriver det siste. Det funker dårlig med tre-lags gjennomslagspapir og blå eller svart kulepenn... Så kom datamaskinen. Jeg oppdaget at jeg slett ikke var noen dårlig skribent, slik jeg alltid hadde trodd. Jeg hadde bare behov for en annen type skriving, som jeg fikk tilgang til med datamaskinen. Jeg ser ikke for meg at jeg hadde vært i stand til å levere min masteroppgave hvis det eneste tilgjengelige hjelpemiddelet hadde vært skrivemaskin. Grøss og gru.

Så over til det som jeg egentlig er opptatt av for tiden. Nemlig det å skrive matematikk på pc. Jeg elsker det. Jeg har en ny orden i "papirer" og oppgaver jeg har gjort, prøver jeg har laget, innleveringer jeg har rettet osv osv. Og for meg tar det definitivt ikke lenger tid å skrive matematikk på pc enn det gjør å skrive for hånd. Jeg bruker av og til en kladdebok ved siden av. Men jeg merker at det blir sjeldnere og sjeldnere. Jeg lager løsningsforslag og alle prøver på data. Nå har jeg brukt mathtype aktivt dette skoleåret. Jeg kan de vanligste hurtigtastene, og resten av symbolene finner jeg lett i symbolmenyen.

Hva er egentlig de største fordelene med å skrive på pc?

Det blir tydelig og leselig. Det er mange elever som har samme problem som meg. De tenker rett, men det er umulig for læreren å tolke hva de skriver. Ofte er det umulig for dem selv også, slik at det blir mange følgefeil.
Hvis man gjør en liten feil, feks skriver inn feil KPI i en oppgave i indeksregning (er det fort gjort å forandre på det. Man trenger ikke å krysse over for å skrive alt på nytt. På løsningsforslag til prøver blir det ALLTID en eller annen liten feil. Jeg slipper å skrive alt på nytt før jeg kopierer opp til elevene, fordi jeg kan forandre det i dokumentet og legge det ut på nytt.
Jeg legger ut alt til elevene på nett. Det skjer at de også får det på papir, men ikke ofte. De kan ikke komme å si at de ikke har fått det og det, for det ligger der på its learning. Man kan jo selvsagt scanne og legge ut, men det tar så lang tid.
Det er en annen verden å rette innleveringer. Tidligere har jeg skrevet masse med grønn penn som elevene skal lære av. For det første har de ikke forstått hva jeg skriver, for det andre går innleveringene i søpla i det øyeblikket timen er ferdig. Nå har de alle innleveringene sine liggende MED mine LESELIGE kommentarer på its learning. Supert å ha når de forbereder seg til tentamen / eksamen. For dem som driver med sånt.
Jeg er et rotehode. Innleveringer som jeg ikke husker å rette den dagen jeg får dem har en tendens til å bli glemt eller forlagt, i hvert fall frivillige innleveringer. Nå har jeg dem på its learning og får en påminnelse hver gang jeg går inn i faget.
Vi har masse krav til dokumentasjon i dag. Jeg har alle innleveringene til elevene liggende på its learning / skolearena med kommentarer. Ingen elev kan saksøke meg for ikke å ha gitt dem underveisvurdering. Noen har ikke levert en eneste innlevering, men de har hatt sjansen.
Dersom en elev har et problem med en oppgave og vil ha hjelp utenom timen (ikke at det skjer så veldig ofte) kan han / hun sende oppgaven til læreren, og læreren kan se hvor det går galt.

Finnes det noen ulemper, tro?

Jeg registrerer at mange synes det går vesentlig saktere å skrive på pc enn på papir. Min erfaring er at det tar meg omtrent like lang tid, og jeg har bare brukt programmet ett år. Jeg vil tro at med enda mer øvelse, vil det gå enda fortere. Og for elever som gjerne først kladder for så å føre inn tipper jeg at det faktisk vil gå raskere å bruke datamaskinen enn å skrive for hånd to ganger. De av mine elever som bruker mathtype, skriver like fort på maskin nå som de gjorde for hånd i august.
Det finnes en stor mengde ulike programmer for å skrive formler i tekster. En stor ulempe er at de mange programmene ikke er kompatible. Har man ikke mathtype på maskinen får man ikke lest formler som er skrevet i mathtype. Dessuten har ikke neooffice (openoffice for mac) laget noen god måte å få mathtype inn i dokumentene på. Har man skrevet formler i neooffice / openoffice vil ikke word nødvendigvis lese alle detaljer selv om man lagrer som wordfil. Dette problemet går jeg ut fra gjelder alle overganger mellom forskjellige formeleditorer.
Foreløpig er det en del uvillighet ute og går. Ikke bare blant lærere, men også blant elever. I år har jeg ikke pushet noe særlig, og latt det være opp til elevene. Det blir andre boller neste år!
Elevene har ofte problemer med pc-en. Dette er et problem som må løses for at det å jobbe heldigitalt skal fungere. En løsning jeg håper blir en realitet på vår skole er å ha en eller to stajsonære pc-er i hvert klasserom som elever kan sitte å jobbe på når de ikke har egne pc-er. I tillegg må vi ha flere lånepc-er.

Neste år har jeg planlagt å bruke NDLA i alle mine førsteklasser. Det blir to yrkesfagklasser og 1T. Jeg gleder meg, og tror det blir spennende. Jeg har tilgode å like et av de trykte læreverkene så veldig godt, men jeg har tro på dette. Jeg har en masse elever som roter bort bøker, glemmer bøker, låner bort bøker, forer bikkja med bøker osv osv. Løsarksystem er heller ikke uvanlig. Det blir ikke så god læringseffekt av det. Nå er det meningen at de skal lagre alt de gjør på datamaskinen. Rettelse: De skal lagre alt de gjør på P:. Da nytter det ikke å si at de ikke har med ditt eller datt og at de har gjort oppgavene før. Problemet med datakrasj må jo løses, da. Men jeg har planer om å alltid ha et eksemplar skrevet ut også. I bakhånd.

Jeg er jo egentlig for en novise å regne i dette feltet. Og jeg er ikke spesielt bevandret i ulike typer programmer og tekniske finurligheter. Men mathtype bruker jeg flittig, og det skal bli spennende å se om meningene mine forandrer seg i løpet av neste år når jeg skal heldigitalisere undervisningen.

Om det å være ekoordinator

2009-05-03T12:59:00.000+02:00

Ja, da tror jeg at jeg er klar for å mene noe om dette temaet jeg også. Eller, jeg har jo selvsagt ment mye om dette lenge. Men det er forskjell på tanke og skrift.

Jeg har lest tor espens og frøydis´ blogginnlegg om å være ekoordinator. Og jeg begynte å tenke litt.

Det første som slo meg er hvor forskjellig denne funksjonen er fra skole til skole. Jeg ble ekoordinator på følgende måte: Skolen fikk beskjed om at de måtte ha en ekoordinator. Ikke fikk de noen særlig grundig instruks på hva funksjonen skulle inneholde eller hva slags kvalifikasjoner en slik burde ha. Heller ikke fulgte det med noen penger, noe som forsåvidt ikke er spesielt sjokkerende. De hadde en lærer, nyansatt sådan, med nesten 10% undertid som allerede på intervjuet hadde ment litt (mye? husker ikke, lenge siden) om databruk. Siden det ikke var noen føringer på ressursstørrelse, ble jeg ekoordinator med 5% ressurs. Det er 82,5 timer på årsbasis. Mine med-ekoordinatorer vil sikkert huske at det var en del samlinger særlig i høst. Jeg regnet ut at min ressurs egentlig mer eller mindre forsvant i deltakelsen på disse samlingene..... Nå ble ressursen doblet til 10% 1. mars, og det hjelper jo litt. Det betyr at plutselige vikartimer og støtteundervisning plutselig forsvant sammen med resten av undertiden, og at årstimetallet spratt opp til 115,5 timer.. Jeg kan nå begynne å bruke min ledige tid til å jobbe med ekoordinator-oppgaver. Hva nå de er.

Etter å ha lest de to tidligere nevntes lister over hva de har gjort som ekoordinatorer, blir min liste nesten litt stusselig. Men her er den:

1. Har som sagt deltatt på en masse samlinger

2. Har laget og organiserer stadig prøveplaner for alle klasser på its learning

3. Fungerer som superbruker (Jeg har ingen ressurs til å være superbruker, men hjelper gjerne likevel)

4. Har hatt ett kurs for alle lærerne, om testverktøyet i its learning

5. Har arbeidet en del med IKT-planen.

6. Har brukt en del energi på å "mase" på at feks smartboardene våre skal fungere og tas i bruk.

7. Bruker en del tid på å forsøke å oppdatere meg på hva som finnes der ute av programvare og nettressurser.

8. Jobber med et kursopplegg for lærere og elever i forbindelse med skolestart.

Listen ble visst ikke så kort likevel... Likevel tenker jeg ofte at jeg burde ha gjort mye mer, og kanskje helt andre ting. Når jeg leser listen ser jeg ikke mye som har med pedagogisk bruk av IKT å gjøre, men en masse ting som må være på plass før slik bruk kan skje.

Men hva synes jeg ekoordinatorfunksjonen SKAL inneholde? Jeg vet ikke om det skal være min jobb å kurse lærerne i diverse dataprogrammer. Jeg kan kurse i its learning / skolearena, microsoft office, smartboard og noen få til. Men min hovedoppgave når det kommer til kursing bør kanskje være å finne andre som kan kurse? Og å holde oversikten over hva datamaskinene faktisk brukes til på vår skole? Jeg føler i hvert fall ikke at jeg kan gå til lærerne på elektro / tip og fortelle dem hva de skal bruke datamaskinene til. Til det er jeg helt og fullstendig inkompetent.

Jeg synes fortsatt at ekoordinators oppgaver er litt ulne, selv om det blir gjort stadige forsøk på å konkretisere. Men skolene er så veldig forskjellige. På Osterøy er det ca 30 lærere, de færreste med 100% stilling. Mange har ikke så mye erfaring med data, og mange kvier seg også for å bruke den. I fjor jobbet jeg på Olsvikåsen vgs, en helt ny skole og en av SIKT-skolene i fylket. Der var bildet et ganske annet. Det er klart at rollen som ekoordinator på to så ulike skoler vil være helt forskjellige.

Min hovedoppgave er misjonærrollen. Jeg forsøker å vise frem at denne datamaskinen faktisk LETTER det meste av arbeidet vi gjør, ikke motsatt. Jeg tror at det finnes en god del flere skoler der ute hvor ekoordinator og andre ivrige IKT-brukere føler seg som selgere. Mens på andre skoler vil denne problemstillingen være nesten ukjent, fordi bruken av datamaskiner er inkorporert i den daglige praksisen.

Det vi skulle gjøre som ekoordinatorer var å jobbe med pedagogisk bruk av IKT. Hvor mange av oss har egentlig gjort mye av det?

Jaja, jeg er en uerfaren blogger og skriver litt hulter til bulter. Og jeg er i grunnen nødt til å gjøre andre ting også i dag. Sannsynligheten er stor for at jeg leser gjennom dette senere i dag eller til uken og finner ting jeg burde ha husket. Men det kommer flere dager!

Så blir jeg også blogger

2009-05-02T10:00:00.000+02:00

Jeg har tenkt lenge på å skaffe meg en blogg. Jeg har meninger om mye, og det kan være greit å få utløp for disse meningene et sted. Men allerede i navnet på bloggen fikk jeg problemer. For hva i all verden skulle jeg egentlig kalle bloggen min? Jeg har jo ikke akkurat et ensartet fokus i livet. Jeg er litt opptatt av alt, så da ble det prat og tomprat. Jeg er vel redd for at det kan bli mye av det siste...

musmat, det heter jeg visst. Hvorfor heter jeg det? Jo, jeg skulle registrere meg på twitter, mens jeg satt og hørte foredrag under dei gode døma. Jeg måtte finne et navn, og det navnet skulle helst beskrive meg litt. Og siden jeg har et litt rart sammensurium av interesser, med musikk og matematikk på topp, ble det musmat. Jeg rakk ikke tenke så nøye, jeg ville jo ha med meg hva kunnskapsministeren hadde å si oss! Jaja, sånn kan det gå.

Jeg er ekoordinator på Osterøy vgs, og det var vel egentlig det som var sparket bak til å starte denne bloggen. Et par av de andre ekoordinatorene i fylket har blogget om denne funksjonen i det siste, og jeg har noen tanker om den selv også. Men det får bli senere i dag eller i morgen, for det skal helst være litt gjennomtenkt når det blir liggende åpent på nett. Lurt å tenke først og skrive etterpå, i motsetning til min vanlige strategi som er å snakke først å tenke etterpå.