Når lokal eksamen blir sentral - åpen bekymringsmelding til Udir

Eksamen i matematikk for yrkesfag har i Hordaland de siste årene vært tidlig i juni. Våren 2016 blir eksamen 23. mai –noe som fikk meg til å undersøke litt om hvorfor det er sånn. Grunnen viser seg å være at våren 2016 skal alle lokalgitte skriftlige eksamener inn i PAS-systemet på lik linje med de sentralgitte, og da ønsker man å ha den tidlig. Så langt, så godt. Men ved lokalgitt eksamen (i motsetning til de sentralgitte) skal standpunktkarakter settes senest dagen før skolen gjennomfører sin første eksamen i det gjeldende faget på det gjeldende trinnet. Det betyr at alle skoler som tar opp elever i matematikk skriftlig i Norge må  være ferdig med all undervisning og karaktersetting 20. mai i år. Egentlig må ALLE det, for strengt tatt skal jo ingen vite før 19. mai om det kommer opp noen i faget, så da mister man fire ukers undervisning i slutten av skoleåret. Man kan selvsagt øve til en eventuell muntlig eksamen med de som ikke er tatt opp skriftlig – men det betyr like fullt at elevene har mistet fire ukers undervisning før endelig standpunktkarakter blir satt. Er dette tatt hensyn til, tro?

Dette får også store konsekvenser for selve eksamen. Systemet (ja, systemet!) er ikke dimensjonert for å gjennomføre lokalgitte eksamener i samme fag på ulike dager og med ulike oppgaver, derfor lages det én felles eksamensoppgave for hele landet. Dette blir informert om i et lite og anonymt (i betydningen roper ikke høyt - det er absolutt underskrevet!) brev til skolene – matematikklærerne er prisgitt at administrasjon og eksamensansvarlig på skolen legger merke til hvordan dette bryter fundamentalt med læreplanen i faget. Jeg har enda ikke møtt noen lærere som har blitt informert om dette på egen skole.

I læreplanen står det at ”skriftlig lokalgitt eksamen skal utarbeides og sensureres lokalt”. Når hele landet får felles oppgaver uten mulighet til lokale justeringer er det åpenbart at matematikk for yrkesfag ikke lenger har en lokalgitt eksamen. Fordi systemet er for dårlig, snikinnføres en sentralgitt eksamen i matematikk på yrkesfag. Det er nok mange som vil applaudere dette – men det er like fullt i strid med læreplanen.

Yrkesretting av fellesfag er det store mantraet for å øke gjennomføring og hindre frafall. Tidligere har vi i HFK kunnet bytte ut ca 25% av eksamen med oppgaver som henger sammen med elevenes eget programområde.  Hvordan vil det gå med de flotte prosjektene som tar med seg yrkesfagene inn i matematikkundervisningen? Ingen kan bruke mye tid på et slikt prosjekt når man ikke lenger utarbeider deler av eksamen lokalt, men er prisgitt en sentral arbeidsgruppe. Det er også lovlig sent å informere lærerne om dette midt i året – kanskje har man allerede lagt opp et løp der man har planlagt at en del av eksamen skal dreie seg om et prosjekt fra eget fagområde man brukte store deler av september og oktober på å gjennomføre.

Det kan sikkert føres mange argumenter for å ha sentralgitt eksamen i matematikk på yrkesfag, og mange argumenter for å beholde lokalgitt eksamen, men enn så lenge sier læreplanen at eksamen skal være lokalgitt. Slik det nå er skissert  velger man altså på nasjonalt nivå å gjennomføre eksamen i matematikk på yrkesfag (og flere andre fag!) på en måte som er i strid med læreplanen. Er læreplanen kun et veiledende dokument man kan velge å se bort fra?

Hvordan er det mulig?

Øyredøyvande stillhet

Det nærmar seg heildagsprøvar og eksamen. Eg har meint mykje om det tidlegare, her. No vil eg ikkje meina så mykje. Men eg hugsar heildagsprøvar, særleg i norsk og engelsk der ein skulle produsera lange tekstar, som noko av det aller verste frå mi eiga skuletid. Kvar gong tentamen og eksamen kjem, blir eg flytta tilbake i tid. Og kvar gong eg har hatt eksamen i vaksen alder (og det er ikkje reint sjeldan) undrar eg kvifor eg gjer dette av eigen fri vilje. Så her er ei augneblinksoppleving eg reknar med ein del kan kjenna seg att i. Men kanskje ikke så mange av dei som arbeidar i skulen, og som er skulevinnande akademikarar?


Sit på stolen og høyrer klokka tikka, høgare og høgare.

Høyrer pusten til naboen. Sit han ikkje veldig nære?

Må dei bråka sånn når dei skriv? Så mykje dei skriv! Korleis klarar dei det? Kva skriv dei? Oppgåva gjer jo inga meining!

Så stille det er her.

Gu som den klokka bråkar. Må han pusta så tungt? Kva er den lyden - det høyres nesten ut som mus. Det kan jo ikkje vera mus? Kan det? På skulen? Sikkert ikkje.

Kven er det som trampar sånn med foten?

Må ha luft. Kjem luftevakta snart, tru?

Det er så stille.

Kva var oppgåva igjen? Kanskje eg skal ta den andre? Kva var den tredje?

HERREGUD som den klokka bråkar! Kva skal eg gjera? Eg må skriva noko. Eg skriv noko. Kva skal eg skriva? Skal eg ta den andre oppgåva likevel?

Kvifor sa ho det i går, tru? kva meinte ho? Gjorde eg noko feil? Skjerp deg, no. Dette har ikkje noko med norsk å gjera. Berre du blir ferdig med dette kan du gå heim. Drikka te. Slappa av.

DER! Luftevakta! Etter at eg har fått luft, går det nok bra.

tikk - takk - tikk -takk

Gud, som dei skriv. Og der er han ferdig. 

Kva for ei oppgåve SKAL eg velja? Eg tek den.

MÅ han pusta så tungt?

Minimum tre sider, sa læraren. No har eg nesten to. Det rekk. Punktum.

Eg går heim.

Brannslukkingsforsøk going bad fra KS.

KS driver stadig med forsøk på brannslukking i media, for å forklare sine synspunkt og forklare hvor lærerne har misforstått. Senest i dette innlegget på sin egen nettside. Jeg vil gjerne kommentere noen av disse punktene (jeg kunne kommentert alle, men har valgt ut noen). Nå er det jo sånn at KS på sin egen facebookside har poengtert at de ikke er interessert i hva enkeltpersoner mener om dem og deres framferd i tvisten om arbeidstid, men jeg håper jo likevel at noen av de sentrale personene i KS leser NOE av det vi lærere skriver og deler på sosiale medier og evner å se oss som gruppe og ikke plagsomme enkeltindivder.

Her er det jeg ønsker å kommentere i dag:

"KS ønsker at lærerne skal få

    mer tid med elevene
    mer tid til etter- og videreutdanning
    mer tid til samarbeid"

Altså skal vi bruke mer tid på mange ting i fremtiden enn det vi gjør i dag. Hvor skal vi ta den tiden fra? Har KS hatt noen forslag til hva vi skal gjøre mindre av når vi skal gjøre mer av dette?

"KS ønsker ikke at undervisningsbelastningen skal øke, eller at kommunene skal bruke en ny avtale for å spare penger"

Men KS ønsker å åpne for at lederne får denne muligheten, og viser ingen vilje til å legge føringer som hindrer dem i å gjøre nettopp det. Og hvem kan se for seg en rektor med en rød million som kan la være å pålegge lærerne sine litt mer undervisning hvis det kan gjøre tallene blå? KS ønsker å omdisponere midlene, sier de, sånn at en erfaren lærer som ikke trenger så mye forberedelse skal gi fra seg tid til uerfarne. Beklager, men jeg har ikke troa. Jeg tror så gjerne at noen lærere vil få flere timer enn i dag, men ikke at noen vil få færre. Det å gi noen lærere færre timer er det forøvrig full mulighet for å gjøre allerede i dag, gjennom tidsressurspotten (tidligere byrdefull ressurs). Ønsker man å gjøre noe for de nyutdannede og de med ekstra heterogene klasser øker man denne potten og sørger for at en skole med særlige utfordringer får større pott enn de homogene sentrumsskolene med 5,5 i snitt for å komme inn. (for eksempel)

"KS krever ikke at lærernes arbeidsår skal utvides fra 39 til 45 uker, men at de lokalt kan organisere i inntil 45 uker."

Men KS ønsker å åpne for at denne organiseringen skal være mulig, uten at lærere med støtte i lov eller avtaleverk kan nekte. Og når påleggene om etter- og videreutdanning for lærere kommer, blir det nok ganske umulig for skolene å legge dette inn i elevenes arbeidsår. Det blir jo så greit for regjeringen å pålegge hver rektor å kurse hver lærer i minst 75 timer hvert år - og da MÅ jo dette gjøres i uker uten elevene til stede. (Og hva skal vi bruke 75 timer mindre på i løpet av året?


"KS krever ikke at lærerne skal være på jobb i 37,5 timer pr. uke."

Nei, men de legger opp til at en rektor kan kreve det, uten at det samtidig ligger noen begrensinger på hvor mye hver lærer skal undervise, eller hvor mye av den tiden den enkelte lærer skal bruke på for- og etterarbeid. Så selv om jeg på min skole har en fornuftig ledelse som neppe ville pålegge meg arbeid som ikke er nyttig vet jeg jo fra andre lærere at disse ledelsene finnes. Da er det viktig at tid til undervisning og for- og etterarbeid er sentralt gitt og IKKE opp til den lokale ledelsen.

"KS krever ikke at lærerne skal ha mindre tid til forberedelse og etterarbeid."

Denne er mest spenstig. De krever kanskje ikke at vi skal ha mindre tid til for og etterarbeid. Men hallo. Hvis vi skal bruke MER tid til etter- og videreutdanning, MER tid til samarbeid og MER tid med elevene (som i KS-språk betyr mer tid i klasserommet eller i elevsamtaler o.l.) må vi bruke MINDRE tid til noe annet. Og selv om KS ikke "ønsker" at vi skal få mindre tid til for- og etterarbeid, er det denne tiden vi vil måtte ta av. Det er nemlig bare denne tiden som ikke er bundet opp til noe annet. Det forstår alle.

Bare ikke KS, da.

Lærernes arbeidstid. Igjen. Nå også fra meg.

Det gikk plutselig lang tid igjen på denne bloggen. Sånt som skjer. Denne gang er det arbeidstiden min som opptar meg. Eller rettere sagt, KS sitt nye forslag om hvordan den skal være. Det er blitt sagt meget om den, men hovedtrekkene er at KS vil flytte mye av min arbeidstid til uker der elever ikke er på skolen. Dette under dekke av at min arbeidssituasjon skal bli lettere, siden jeg nå ikke lenger skal arbeide 43,5 timer per uke, men bare 37,5 timer. Nøyaktig hva vi skal bruke tiden vår på de 7 ukene elevene ikke er tilstede er et tema for seg selv, det finnes sikkert mye nyttig vi kan gjøre. Problemet er bare at mesteparten av det vil være noe annet enn det vi bruker tid på i dag, dermed får i mindre tid til det som burde være det viktigste, nemlig undervisning og forberedelse av den.

Det hadde faktisk ikke gjort meg noe om jeg måtte være på skolen 37,5 time per uke. Jeg er på skolen 34 timer per uke i dag, en halvtime ekstra per dag skulle jeg ha klart fint.

Det som hadde gjort meg noe:


om de resterende 6 timene per uke ble fjernet, slik at jeg ikke lenger kan gjøre nødvendige forberedelser og etterarbeid når de trengs - men må vente til jeg har tid. Alle vet at å få rask tilbakemelding er viktig for læring! Så om jeg har en prøve en torsdag, vil jeg helst få den ut til elevene allerede på mandag eller tirsdag. Ofte passer det å ha prøver samtidig i flere klasser. Da jobber jeg kanskje ekstra den uken, for så å ikke jobbe så mye uken etter.

Om årsrammene for undervisning ble borte, slik at jeg måtte forberedt flere undervisningstimer på kortere tid. Vis meg den rektor som ikke vil benytte seg av muligheten til å pålegge hver lærer "bare èn" ekstra undervisningstime per uke. På en stor skole ville det bety at man kan spare inn flere årsverk. Slik det er nå, bestemmer arbeidstidsavtalen hvor mye en undervisningstime skal "koste", uten rammer vil enhver presset rektor tyne litt mer ut av de lærerne han har. Etter et par år har den nye mengden "satt seg", så da kan vi ta en time til. Hvor mange går enda rundt og husker på hva som skjedde med skolepakke 2?

Om jeg måtte kuttet ned på antall elevarbeid jeg kan se på og gi veiledning på. Med de 6 timene borte ville jeg måtte sluttet med å ta lekser og andre oppgaver inn for å gi tilbakemelding. Jeg måtte ha holdt meg til det jeg var nødt til for å få satt karakter.

Om jeg må slutte å svare elever på faglige spørsmål etter kl. 4. Jeg får mailer og fb-meldinger fra elever på de merkeligste tider. Jeg svarer dem ofte på enda merkeligere tider, om jeg da ikke svarer med en gang. Hvis du lurer på hvordan du skal løse en oppgave ligger det utrolig mye læring i å få veiledning med det samme!

Om elevene kommer til skolen og ikke kan ha prøve, fordi jeg dessverre ikke rakk å gjøre den ferdig i går før 4, siden det kom på en akutt mobbesak. Eller noe annet akutt jeg måtte gjøre. Dvs, jeg ville selvsagt gjort prøven ferdig på kvelden likevel. Men det ville vært utenfor rammen - og skal man faktisk forvente at folk jobber gratis?

For det er det som blir konsekvensen hvis "feriene" forsvinner. Da flyttes de resterende 6 klokketimene vi har hatt i uken til juni/august/vinterferie/høstferie. Selv om det ikke er sikkert det er da vi trenger dem. ALLE elevene kan ikke ha prøver/innleveringer i ALLE fag på samme tid!

Alle som hevder vi lærere sutrer fordi vi kan "miste ferien vår" provoserer meg langt inn i margen. Vi "sutrer" over dette forslaget fra KS fordi det fratar ELEVENE våre tid vi skal bruke på dem!

Og jada, "alle" kjenner noen lærere som jobber fra 8.30 til 15.00 hver dag og aldri løfter en finger ellers. Men en sentral arbeidstidsavtale må legge rammer det er mulig å jobbe innenfor - ikke rammer man MÅ sprenge om man skal gjøre en anstendig jobb. Så får vi overlate oppfølgingen av slubbertene og unnasluntrerne til sjefene.

Skal vi få en mindre belastende normaluke er det eneste man kan skjære ned på antall undervisningstimer! Alt annet vi gjør i normalukene er nødvendige ting som ikke kan flyttes på!

Atekst og barndomstraumer

Først vil jeg beklage til dere som vanligvis leser bloggen min fordi den handler om skole og sånt. I dag gjør den ikke det i det hele tatt. Når jeg skriver dette, vet jeg ikke engang om jeg kommer til å legge det ut. Men terapien i å skrive er undervurdert – så om du leser dette har jeg valgt å bruke verdensveven som terapeut. Og sammenheng i teksten - vel. Det var ikke så viktig.

Atekst er kjempeflott – i Atekst kan man søke opp gamle avisartikler og NTB-meldinger. Jeg vet ikke hvor langt tilbake man kan gå, men jeg vet at man kan gå til 25.2.1986. Da sendte NTB ut følgende melding: 

Oslo (NTB): En 11 år gammel pike fra Oslo ble drept i en trafikkulykke i Svartdalsveien i Oslo ved 15-tiden tirsdag. Piken hadde nettopp steget av en buss og forsøkte å krysse veien bak bussen da hun ble truffet av en møtende varebil. Hun døde kort tid etter påkjørselen. 

Tre kalde, sorte setninger. Ingen bilder av sørgende foreldre og venner, ingen fortvilt varebilsjåfør, ingen utbroderinger. Bare kalde fakta. 

Onsdag kveld besøkte jeg graven til denne jenta. Som var min sjelefrende – min aller beste venninne den korte perioden jeg fikk kjenne henne. Som fikk meg til å legge om fra Haldendialekt til Oslomål i flere uker da jeg var 9 år. Og som etterlot seg et sort hull i hukommelsen i årevis – for ingen snakket om Kari-Mette etter at hun var død – ingen lurte på om jeg ville gå i begravelsen eller hvordan det gikk. Strategien var nok at hvis vi bare ikke nevner det, så går det over.

Det gjorde jo det. På overflaten. Jeg tror ikke jeg ville valgt den strategien.

Det gikk mange år før jeg besøkte graven din, og jeg har bare vært der tre ganger. Det slår meg er at det er vondt å se navnet ditt på stenen. Det har gått 27 år, men det gjør vondt likevel. Hvem vet om vi ville fortsatt å være venner om du ikke var død? Kanskje hadde vi vokst fra hverandre – kanskje hadde vi vokst enda tettere sammen. Det er umulig å vite – men det jeg vet er at du var min sjelefrende og du har satt spor i mitt liv. Livet er ikke bortkastet selv om det tar slutt for tidlig. Ethvert menneske som har levd – om det er timer, dager eller år – setter spor etter seg. 

Sprøtt at et av dine spor er tre kalde, sorte setninger i Atekst. 

Men det er flere spor. Gleden over brevet som kom i posten. Gleden over at du plutselig ringte på og hadde kommet på besøk til bestemoren din. Skituren du var med på sammen med min familie. Gleden over det planlagte Oslo-besøket. Som aldri ble noe av fordi du krysset veien på galt tidspunkt - ørsmå tilfeldigheter med store konsekvenser. 

Gravstenen – «takk for de 11 år» står det på den. 

Jeg ville ikke byttet bort å kjenne deg mot å slippe å miste deg.

Hvorfor har man regler igjen?

Tentamenstid. Mange prøver med få dagers mellomrom. Elever som tvinges til timeslang sitting i et rom med masse andre mennesker for å yte sitt beste. Her er det mange aspekter man kunne gått inn i, som nytteverdien av tentamen som læringsarena osv, men i dag er det en liten detalj jeg er opptatt av. Det dukket nemlig opp igjen, det samme spørsmålet som alltid kommer. "Tove, kan vi høre på musikk?" Og jeg må si nei, for det er en regel at vi ikke hører på musikk på tentamen.

Min mening om dette klar - jeg ser ingen, absolutt ingen, grunn til at man skulle nekte elever å ha musikk på øret når man har prøver med alle hjelpemidler, så sant lyden ikke er til sjenanse for andre. I dag ble det diskusjon om temaet, først i lunsjen så på en innmari kjekk middag med @kjemikeren, @PGelisa og @bjornhg. De som kjenner både disse tvitrerne,  meg og skoleverket aner nok at enigheten var en tanke mer rørende i fellesskapet med tvitrerne... Men for å ta argumentene mot å høre på musikk som jeg har fått med meg opp gjennom ett for ett:

1: De får ikke lov på eksamen. Dette er det mest brukte argumentet. Men ingen har hittil klart å vise til nøyaktig HVOR i noen sentrale retningslinjer dette forbudet mot musikk på øret står. Faktisk har Udir sagt ganske klart at det IKKE finnes noen sentrale retningslinjer mot musikk på øret under eksamen. Derimot er det visstnok forankret i en praksis. Men en slik praksis må man jo kunne utfordre!

2: Vi må passe på at de ikke kommuniserer. Vel, de har en pc. Faren for kommunikasjon er større ved tasting enn snakking. Skal de kommuniserer med noen via headsettet, må de snakke. Det hører vi. Og skal de komme ut til verden, må de ha en kanal, enten via tlf eller nett. Som de ikke har tilgang til. Det må selvsagt være retningslinjer for hvilke medier man kan bruke - en iDings med 3G er ikke helt aktuelt. Men pc-en har de jo der, med alskens musikkprogrammer.

3: Vi skal forberede dem på studielivet. Nåja, studielivet er for det meste ganske fritt i forhold til vgs-livet. Bortsett fra eksamen, i de tilfellene det er skoleeksamen. Hvor studentene rett nok ikke får høre på musikk. De får ikke ha bøkene med heller. Eller pc. De får bruke blyant/penn og papir. Så hvis vi skal kjøre DET argumentet er det større omveltninger som må skje med eksamensformen på vgs. Jeg tror ikke fraværet av yndlingsmusikken på øret vil være den største forskjellen mellom eksamen på vgs og på universitet / høgskoler. For å si det mildt. Og for å sitere @PGelisa: Vi skal forberede elevene våre på studier - så får studiene forberede studentene på vurderingssituasjonene. Vi studerer ikke for å ta eksamen, men for å lære.

4: Det er viktig å kunne konsentrere seg uten musikk på øret. Fordi? Fordi man så ofte senere i livet er i situasjoner hvor man sitter i et rom fullt av andre mennesker som er "helt stille" og skal være i dyp konsentrasjon om å vise alt man kan på 5 timer? Uten å kunne snakke med noen, ta en pause uten tilsyn, lufte ørene? Tror ikke det. Annet enn på eksamen i høyere utdanning, da. (Som er utdatert og virkelighetsfjern og kan fylle mange helt egne blogginnlegg...)

5: Man konsentrerer seg dårligere med musikk på øret. Da sier jeg: hvem er "man"? Ikke jeg, i hvert fall! Jeg konsentrerer meg aller best med musikk på øret. Skal jeg vurdere prøver eller, som jeg har gjort en del av i det siste, skrive oppgaver drar jeg frem headsettet og progrocken min. Det er helt klart at noen konsentrerer seg dårligere med musikk på øret, men mange konsentrerer seg bedre også.

6: Musikk er ikke et hjelpemiddel. Denne kommer når jeg sier at det står at "alle hjelpemidler utenom kommunikasjon" er tillatt. Kanskje ikke for alle. Men jfr punktet over - det er et hjelpemiddel for mange! For de av oss som lider av ulike grader av konsentrasjonsvansker kan faktisk musikk hjelpe til å kanalisere noen av hjernens krumspring over i musikken i stedet for at man tenker på alt mulig annet enn den der oppgaven som ligger uskrevet på pc-en foran deg. Kanskje er det musikken som gjør at man orker å ta tak én gang til i stedet for bare å levere noe halvferdige greier fordi man bare ikke kan utstå å sitte der lenger.

7: Det forstyrrer de andre. Dette er et godt argument - det må jo definitivt være et kriterium at man har et headset som ikke lekker lyd. De finnes - så da må de ha sånne. Problemet løst.

Det finnes sikkert flere motargumenter. Jeg tipper jeg har svar på de fleste. (Prøv meg gjerne!)  Men hovedargumentet mitt FOR å tillate musikk på øret er: Hvis man skal forby noe, må man ha gode argumenter for å gjøre det. Å ha en regel fordi man alltid har hatt den er en kjempedårlig idé - uansett hva det gjelder. Og jeg ønsker at elevene mine skal få vist det de kan på en tentamen og eksamen - og jeg er HELT SIKKER på at musikk på øret vil gjøre det lettere for mange av dem.

Sånn. Da fikk jeg sagt det.

Skoleslutt

Så er det midt i juni, og et nytt skoleår går mot slutten. Eller, egentlig må man vel si at det allerede er slutt. For de fire siste dagene er vel enda mindre skoleaktige enn de siste ukene har vært. Slike slutter setter i gang filosofen i meg.


Alle skoleslutter fører med seg forandringer.  Noen klasser er ferdige på skolen, andre skal heldigvis fortsette ett eller flere år til. På torsdag sa vi farvel til 3. klasse. Jeg innrømmer at det kom en tåre (minst én) da vi hadde avslutning for de flotte ungdommene som skal ut i verden og ikke lenger være en del av min hverdag. Det er alltid rart å vinke farvel til 3. klassingene, og i år var det ekstra rart. Min lille R2-gruppe med 4 elever er ferdige med vgs.

"Min" klasse har ett år igjen, det vil si at jeg skal få treffe alle de flotte ungdommene jeg har fått være kontaktlærer for i ett eller to år hver dag også neste år, selv om jeg ikke får undervise alle lenger. Heldigvis får jeg beholde halvparten av dem, både som kontaktlærer og som mattelærer.

Forandring fryder, sies det. Jeg vet ikke, jeg. Jeg har hatt et utrolig slitsomt arbeidsår, med til sammen ca 125% stilling. Neste år blir det mindre, og DET er en forandring jeg gleder meg til. Men det er ikke det slitsomme ved dette året jeg kommer til å huske. Jeg kommer til å huske de gode samtalene med elevene, både enkeltelever og klassen. Jeg kommer til å huske at vi hadde en utrolig god arbeidsflyt i undervisningstimene. Jeg kommer til å huske at vi hadde en fantastisk studietur til Praha med 2 st, hvor vi alle fikk bli enda bedre kjent med hverandre enn vi var fra før. Jeg kommer til å huske alt det gode arbeidet som ble lagt ned før skriftlig eksamen, da vi alle bodde i verkstedsonen fra morgen til ettermiddag. Jeg kommer til å huske de lykkelige fjesene til noen av R2-elevene da de fikk karakteren sin på muntlig. Jeg kommer til å huske den hyggelige dagen vi i 2 st hadde på Husavatnet på torsdag. Jeg kommer til å huske klemmene jeg fikk av 3.-klassingene rett før de gikk ut av døren for siste gang som elever.  Mest av alt: Jeg kommer til å huske at jeg gledet meg til å gå på jobb hver dag for å treffe elever og kolleger.

Det er et uendelig stort privilegium å få være en del av livet til så flotte ungdommer som de jeg har undervist i år. Elevene "mine" i 2 st har bidratt til at jeg aldri har hatt en kjedelig dag på jobben. Slitsomme dager innimellom, noen kanskje litt tyngre enn andre. Men aldri kjedelig! Disse ungdommene, med alle sine egenheter, vil for alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt. Og heldigvis, det er enda et helt år til de forsvinner ut av hverdagen min for godt!

Men først skal vi alle ha en lang og meget velfortjent ferie.