Lærernes arbeidstid. Igjen. Nå også fra meg.

Det gikk plutselig lang tid igjen på denne bloggen. Sånt som skjer. Denne gang er det arbeidstiden min som opptar meg. Eller rettere sagt, KS sitt nye forslag om hvordan den skal være. Det er blitt sagt meget om den, men hovedtrekkene er at KS vil flytte mye av min arbeidstid til uker der elever ikke er på skolen. Dette under dekke av at min arbeidssituasjon skal bli lettere, siden jeg nå ikke lenger skal arbeide 43,5 timer per uke, men bare 37,5 timer. Nøyaktig hva vi skal bruke tiden vår på de 7 ukene elevene ikke er tilstede er et tema for seg selv, det finnes sikkert mye nyttig vi kan gjøre. Problemet er bare at mesteparten av det vil være noe annet enn det vi bruker tid på i dag, dermed får i mindre tid til det som burde være det viktigste, nemlig undervisning og forberedelse av den.

Det hadde faktisk ikke gjort meg noe om jeg måtte være på skolen 37,5 time per uke. Jeg er på skolen 34 timer per uke i dag, en halvtime ekstra per dag skulle jeg ha klart fint.

Det som hadde gjort meg noe:


om de resterende 6 timene per uke ble fjernet, slik at jeg ikke lenger kan gjøre nødvendige forberedelser og etterarbeid når de trengs - men må vente til jeg har tid. Alle vet at å få rask tilbakemelding er viktig for læring! Så om jeg har en prøve en torsdag, vil jeg helst få den ut til elevene allerede på mandag eller tirsdag. Ofte passer det å ha prøver samtidig i flere klasser. Da jobber jeg kanskje ekstra den uken, for så å ikke jobbe så mye uken etter.

Om årsrammene for undervisning ble borte, slik at jeg måtte forberedt flere undervisningstimer på kortere tid. Vis meg den rektor som ikke vil benytte seg av muligheten til å pålegge hver lærer "bare èn" ekstra undervisningstime per uke. På en stor skole ville det bety at man kan spare inn flere årsverk. Slik det er nå, bestemmer arbeidstidsavtalen hvor mye en undervisningstime skal "koste", uten rammer vil enhver presset rektor tyne litt mer ut av de lærerne han har. Etter et par år har den nye mengden "satt seg", så da kan vi ta en time til. Hvor mange går enda rundt og husker på hva som skjedde med skolepakke 2?

Om jeg måtte kuttet ned på antall elevarbeid jeg kan se på og gi veiledning på. Med de 6 timene borte ville jeg måtte sluttet med å ta lekser og andre oppgaver inn for å gi tilbakemelding. Jeg måtte ha holdt meg til det jeg var nødt til for å få satt karakter.

Om jeg må slutte å svare elever på faglige spørsmål etter kl. 4. Jeg får mailer og fb-meldinger fra elever på de merkeligste tider. Jeg svarer dem ofte på enda merkeligere tider, om jeg da ikke svarer med en gang. Hvis du lurer på hvordan du skal løse en oppgave ligger det utrolig mye læring i å få veiledning med det samme!

Om elevene kommer til skolen og ikke kan ha prøve, fordi jeg dessverre ikke rakk å gjøre den ferdig i går før 4, siden det kom på en akutt mobbesak. Eller noe annet akutt jeg måtte gjøre. Dvs, jeg ville selvsagt gjort prøven ferdig på kvelden likevel. Men det ville vært utenfor rammen - og skal man faktisk forvente at folk jobber gratis?

For det er det som blir konsekvensen hvis "feriene" forsvinner. Da flyttes de resterende 6 klokketimene vi har hatt i uken til juni/august/vinterferie/høstferie. Selv om det ikke er sikkert det er da vi trenger dem. ALLE elevene kan ikke ha prøver/innleveringer i ALLE fag på samme tid!

Alle som hevder vi lærere sutrer fordi vi kan "miste ferien vår" provoserer meg langt inn i margen. Vi "sutrer" over dette forslaget fra KS fordi det fratar ELEVENE våre tid vi skal bruke på dem!

Og jada, "alle" kjenner noen lærere som jobber fra 8.30 til 15.00 hver dag og aldri løfter en finger ellers. Men en sentral arbeidstidsavtale må legge rammer det er mulig å jobbe innenfor - ikke rammer man MÅ sprenge om man skal gjøre en anstendig jobb. Så får vi overlate oppfølgingen av slubbertene og unnasluntrerne til sjefene.

Skal vi få en mindre belastende normaluke er det eneste man kan skjære ned på antall undervisningstimer! Alt annet vi gjør i normalukene er nødvendige ting som ikke kan flyttes på!

Atekst og barndomstraumer

Først vil jeg beklage til dere som vanligvis leser bloggen min fordi den handler om skole og sånt. I dag gjør den ikke det i det hele tatt. Når jeg skriver dette, vet jeg ikke engang om jeg kommer til å legge det ut. Men terapien i å skrive er undervurdert – så om du leser dette har jeg valgt å bruke verdensveven som terapeut. Og sammenheng i teksten - vel. Det var ikke så viktig.

Atekst er kjempeflott – i Atekst kan man søke opp gamle avisartikler og NTB-meldinger. Jeg vet ikke hvor langt tilbake man kan gå, men jeg vet at man kan gå til 25.2.1986. Da sendte NTB ut følgende melding: 

Oslo (NTB): En 11 år gammel pike fra Oslo ble drept i en trafikkulykke i Svartdalsveien i Oslo ved 15-tiden tirsdag. Piken hadde nettopp steget av en buss og forsøkte å krysse veien bak bussen da hun ble truffet av en møtende varebil. Hun døde kort tid etter påkjørselen. 

Tre kalde, sorte setninger. Ingen bilder av sørgende foreldre og venner, ingen fortvilt varebilsjåfør, ingen utbroderinger. Bare kalde fakta. 

Onsdag kveld besøkte jeg graven til denne jenta. Som var min sjelefrende – min aller beste venninne den korte perioden jeg fikk kjenne henne. Som fikk meg til å legge om fra Haldendialekt til Oslomål i flere uker da jeg var 9 år. Og som etterlot seg et sort hull i hukommelsen i årevis – for ingen snakket om Kari-Mette etter at hun var død – ingen lurte på om jeg ville gå i begravelsen eller hvordan det gikk. Strategien var nok at hvis vi bare ikke nevner det, så går det over.

Det gjorde jo det. På overflaten. Jeg tror ikke jeg ville valgt den strategien.

Det gikk mange år før jeg besøkte graven din, og jeg har bare vært der tre ganger. Det slår meg er at det er vondt å se navnet ditt på stenen. Det har gått 27 år, men det gjør vondt likevel. Hvem vet om vi ville fortsatt å være venner om du ikke var død? Kanskje hadde vi vokst fra hverandre – kanskje hadde vi vokst enda tettere sammen. Det er umulig å vite – men det jeg vet er at du var min sjelefrende og du har satt spor i mitt liv. Livet er ikke bortkastet selv om det tar slutt for tidlig. Ethvert menneske som har levd – om det er timer, dager eller år – setter spor etter seg. 

Sprøtt at et av dine spor er tre kalde, sorte setninger i Atekst. 

Men det er flere spor. Gleden over brevet som kom i posten. Gleden over at du plutselig ringte på og hadde kommet på besøk til bestemoren din. Skituren du var med på sammen med min familie. Gleden over det planlagte Oslo-besøket. Som aldri ble noe av fordi du krysset veien på galt tidspunkt - ørsmå tilfeldigheter med store konsekvenser. 

Gravstenen – «takk for de 11 år» står det på den. 

Jeg ville ikke byttet bort å kjenne deg mot å slippe å miste deg.

Hvorfor har man regler igjen?

Tentamenstid. Mange prøver med få dagers mellomrom. Elever som tvinges til timeslang sitting i et rom med masse andre mennesker for å yte sitt beste. Her er det mange aspekter man kunne gått inn i, som nytteverdien av tentamen som læringsarena osv, men i dag er det en liten detalj jeg er opptatt av. Det dukket nemlig opp igjen, det samme spørsmålet som alltid kommer. "Tove, kan vi høre på musikk?" Og jeg må si nei, for det er en regel at vi ikke hører på musikk på tentamen.

Min mening om dette klar - jeg ser ingen, absolutt ingen, grunn til at man skulle nekte elever å ha musikk på øret når man har prøver med alle hjelpemidler, så sant lyden ikke er til sjenanse for andre. I dag ble det diskusjon om temaet, først i lunsjen så på en innmari kjekk middag med @kjemikeren, @PGelisa og @bjornhg. De som kjenner både disse tvitrerne,  meg og skoleverket aner nok at enigheten var en tanke mer rørende i fellesskapet med tvitrerne... Men for å ta argumentene mot å høre på musikk som jeg har fått med meg opp gjennom ett for ett:

1: De får ikke lov på eksamen. Dette er det mest brukte argumentet. Men ingen har hittil klart å vise til nøyaktig HVOR i noen sentrale retningslinjer dette forbudet mot musikk på øret står. Faktisk har Udir sagt ganske klart at det IKKE finnes noen sentrale retningslinjer mot musikk på øret under eksamen. Derimot er det visstnok forankret i en praksis. Men en slik praksis må man jo kunne utfordre!

2: Vi må passe på at de ikke kommuniserer. Vel, de har en pc. Faren for kommunikasjon er større ved tasting enn snakking. Skal de kommuniserer med noen via headsettet, må de snakke. Det hører vi. Og skal de komme ut til verden, må de ha en kanal, enten via tlf eller nett. Som de ikke har tilgang til. Det må selvsagt være retningslinjer for hvilke medier man kan bruke - en iDings med 3G er ikke helt aktuelt. Men pc-en har de jo der, med alskens musikkprogrammer.

3: Vi skal forberede dem på studielivet. Nåja, studielivet er for det meste ganske fritt i forhold til vgs-livet. Bortsett fra eksamen, i de tilfellene det er skoleeksamen. Hvor studentene rett nok ikke får høre på musikk. De får ikke ha bøkene med heller. Eller pc. De får bruke blyant/penn og papir. Så hvis vi skal kjøre DET argumentet er det større omveltninger som må skje med eksamensformen på vgs. Jeg tror ikke fraværet av yndlingsmusikken på øret vil være den største forskjellen mellom eksamen på vgs og på universitet / høgskoler. For å si det mildt. Og for å sitere @PGelisa: Vi skal forberede elevene våre på studier - så får studiene forberede studentene på vurderingssituasjonene. Vi studerer ikke for å ta eksamen, men for å lære.

4: Det er viktig å kunne konsentrere seg uten musikk på øret. Fordi? Fordi man så ofte senere i livet er i situasjoner hvor man sitter i et rom fullt av andre mennesker som er "helt stille" og skal være i dyp konsentrasjon om å vise alt man kan på 5 timer? Uten å kunne snakke med noen, ta en pause uten tilsyn, lufte ørene? Tror ikke det. Annet enn på eksamen i høyere utdanning, da. (Som er utdatert og virkelighetsfjern og kan fylle mange helt egne blogginnlegg...)

5: Man konsentrerer seg dårligere med musikk på øret. Da sier jeg: hvem er "man"? Ikke jeg, i hvert fall! Jeg konsentrerer meg aller best med musikk på øret. Skal jeg vurdere prøver eller, som jeg har gjort en del av i det siste, skrive oppgaver drar jeg frem headsettet og progrocken min. Det er helt klart at noen konsentrerer seg dårligere med musikk på øret, men mange konsentrerer seg bedre også.

6: Musikk er ikke et hjelpemiddel. Denne kommer når jeg sier at det står at "alle hjelpemidler utenom kommunikasjon" er tillatt. Kanskje ikke for alle. Men jfr punktet over - det er et hjelpemiddel for mange! For de av oss som lider av ulike grader av konsentrasjonsvansker kan faktisk musikk hjelpe til å kanalisere noen av hjernens krumspring over i musikken i stedet for at man tenker på alt mulig annet enn den der oppgaven som ligger uskrevet på pc-en foran deg. Kanskje er det musikken som gjør at man orker å ta tak én gang til i stedet for bare å levere noe halvferdige greier fordi man bare ikke kan utstå å sitte der lenger.

7: Det forstyrrer de andre. Dette er et godt argument - det må jo definitivt være et kriterium at man har et headset som ikke lekker lyd. De finnes - så da må de ha sånne. Problemet løst.

Det finnes sikkert flere motargumenter. Jeg tipper jeg har svar på de fleste. (Prøv meg gjerne!)  Men hovedargumentet mitt FOR å tillate musikk på øret er: Hvis man skal forby noe, må man ha gode argumenter for å gjøre det. Å ha en regel fordi man alltid har hatt den er en kjempedårlig idé - uansett hva det gjelder. Og jeg ønsker at elevene mine skal få vist det de kan på en tentamen og eksamen - og jeg er HELT SIKKER på at musikk på øret vil gjøre det lettere for mange av dem.

Sånn. Da fikk jeg sagt det.

Skoleslutt

Så er det midt i juni, og et nytt skoleår går mot slutten. Eller, egentlig må man vel si at det allerede er slutt. For de fire siste dagene er vel enda mindre skoleaktige enn de siste ukene har vært. Slike slutter setter i gang filosofen i meg.


Alle skoleslutter fører med seg forandringer.  Noen klasser er ferdige på skolen, andre skal heldigvis fortsette ett eller flere år til. På torsdag sa vi farvel til 3. klasse. Jeg innrømmer at det kom en tåre (minst én) da vi hadde avslutning for de flotte ungdommene som skal ut i verden og ikke lenger være en del av min hverdag. Det er alltid rart å vinke farvel til 3. klassingene, og i år var det ekstra rart. Min lille R2-gruppe med 4 elever er ferdige med vgs.

"Min" klasse har ett år igjen, det vil si at jeg skal få treffe alle de flotte ungdommene jeg har fått være kontaktlærer for i ett eller to år hver dag også neste år, selv om jeg ikke får undervise alle lenger. Heldigvis får jeg beholde halvparten av dem, både som kontaktlærer og som mattelærer.

Forandring fryder, sies det. Jeg vet ikke, jeg. Jeg har hatt et utrolig slitsomt arbeidsår, med til sammen ca 125% stilling. Neste år blir det mindre, og DET er en forandring jeg gleder meg til. Men det er ikke det slitsomme ved dette året jeg kommer til å huske. Jeg kommer til å huske de gode samtalene med elevene, både enkeltelever og klassen. Jeg kommer til å huske at vi hadde en utrolig god arbeidsflyt i undervisningstimene. Jeg kommer til å huske at vi hadde en fantastisk studietur til Praha med 2 st, hvor vi alle fikk bli enda bedre kjent med hverandre enn vi var fra før. Jeg kommer til å huske alt det gode arbeidet som ble lagt ned før skriftlig eksamen, da vi alle bodde i verkstedsonen fra morgen til ettermiddag. Jeg kommer til å huske de lykkelige fjesene til noen av R2-elevene da de fikk karakteren sin på muntlig. Jeg kommer til å huske den hyggelige dagen vi i 2 st hadde på Husavatnet på torsdag. Jeg kommer til å huske klemmene jeg fikk av 3.-klassingene rett før de gikk ut av døren for siste gang som elever.  Mest av alt: Jeg kommer til å huske at jeg gledet meg til å gå på jobb hver dag for å treffe elever og kolleger.

Det er et uendelig stort privilegium å få være en del av livet til så flotte ungdommer som de jeg har undervist i år. Elevene "mine" i 2 st har bidratt til at jeg aldri har hatt en kjedelig dag på jobben. Slitsomme dager innimellom, noen kanskje litt tyngre enn andre. Men aldri kjedelig! Disse ungdommene, med alle sine egenheter, vil for alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt. Og heldigvis, det er enda et helt år til de forsvinner ut av hverdagen min for godt!

Men først skal vi alle ha en lang og meget velfortjent ferie.

arbeidtidsavtaler og sånt

I disse dager har jeg deltatt i en opphetet debatt om arbeidstidsavtalen. Jeg har for første gang på lenge følt meg ordentlig hjemme i lektorlaget, som valgte å si nei til det siste tilbudet fra KS, som innebar at arbeidsåret utvides med en dag. (Og jo, arbeidsåret utvides i praksis med en dag). Så takk til NLL som sa nei til avtalen, om ikke annet for å understreke prinsippet om at vi allerede har et (over)fylt årsverk. Så kan jeg heller leve med at NLL er litt sinker i forhold til IKT, som jeg har blogget om tidligere.

En annen ting er verre. Det handler om kontaktlærerressursen. NLL mener tydeligvis at dette er en ren administrativ og sosialpedagogisk ressurs. Det er mulig det er det. Men å si at slike oppgaver bør "i større grad løses av skolens administrasjon og av spesialutdannede personer" skremmer meg. For hvordan skal en person som ikke kjenner klassen, som ikke er sammen med elevene en viss tid hver uke og som i sin "spesialutdannethet" sikkert skal ha denne adminstrative og sosialpedagogiske rollen overfor en mengde elever på en gang kunne gjøre den jobben jeg gjør som kontaktlærer? Jeg kjenner dem, mange av dem kjenner jeg etterhvert ganske godt. Jeg ser hvor skoen trykker i undervisningssituasjonen. Vil en spesialutdannet sosialpedagog kunne vite dette like godt? Hvordan skal en slik som sitter på et kontor kunne gjennomføre meningsfylte utviklingssamtaler med en elev han / hun ikke kjenner? Eller følge opp elever som sliter med skolen av ulike grunner?

Kontaklæreren er utrolig viktig for elevene. Jeg mener kontaktlærerressursen er alt for liten på vgs. Den MÅ økes, og den kan gjerne være adminsitrativ for meg. Og jeg vil ikke at denne ekstra ressursen skal bakes inn i en ullen byrdefullressurs. For den ressursen trenger vi til uspesifiserte byrder som har med undervisning å gjøre. (Der er vi helt enige, NLL og jeg). Men det er lærere som har klassen som bør gjøre jobben, ikke en adminstrativ person i kontorfløyen. For at lærerne skal ha mulighet til å gjøre denne jobben skikkelig hjelper det lite med kronetillegg, vi må ha TID!

Greit at vi er faglærere med lang fagutdanning, som i de fleste tilfeller brenner for fagene våre. Men hvis det er rene fagidioter vi vil være, kan vi være det et annet sted enn i skolen. Jeg elsker å undervise. Selvsagt fordi jeg er glad i faget mitt. Men hvis jeg ikke hadde satt pris på å omgås ungdommer i det daglige, kunne jeg aldri vært lærer. Hvis jeg ikke skulle bry meg om hvordan de har det etter at de forlater matematikkundervisningen, eller ikke skulle interessere meg for om de hopper høyt, langt, springer fort eller er flink med ball, spiller gitar eller synger eller hva de nå driver med, nei da kunne jeg sittet med matematikken min på et kontor. Faget mitt er viktig for meg. Men hvis det hadde vært mitt hovedfokus, kunne jeg sittet og skrevet vitenskapelige artikler om tallet pi eller lignende. Min fasinasjon i læreryrket er å lære faget mitt bort til ELEVER. Jeg er glad i elever, det er derfor jeg er lærer. Ikke fordi jeg liker matematikk (som jeg heldigvis også gjør, da). Men jeg vil ha TID til å gjøre både læringsarbeidet og det såkalt sosialpedagogiske arbeidet skikkelig. Ikke stadig måtte prioritere mellom de to. For ingen kan vel mene at den sosialpedagogiske biten ikke er viktig?

Min konklusjon: Takk til lektorlaget for ikke å selge arbeidstiden min på billigsalg! Men: Fy til lektorlaget, som tror at lektorer i vgs er en slags egen rase som ikke ønsker å delta i hele elevens danning, men bare vil leke med sitt eget fag. De finnes kanskje, de lektorene. Men jeg kjenner ingen av dem.

tilrettelegging på eksamen - del 1 realfag

I dag er jeg opptatt av eksamen i matematikk og spesiell tilrettelegging. De fleste elever er såkalt "normale" og leverer del 1 på papir og del 2 på papir eller pc alt ettersom, 2 timer på del 1 og 3 timer på del 2. Mange liker dårlig å skrive for hånd, mange har en stygg håndskrift og mange bruker lang tid. Men de fleste gjør det uten å mukke, og mange foretrekker håndskrift fremfor pc i matematikk.

Så er det sånn at en del elever har andre utfordringer enn de "normale". Dette kan være lese- og skrivevansker, fysiske sykdommer som gjør det umulig å skrive med penn / blyant, astma- og allergi som påvirker ytelsen under eksamen, dårlige rygger som gjør det umulig å sitte i 5 timer, adhd som gjør det samme, konsentrasjonsvansker, ulike grader av aspergers syndrom, depresjoner osv osv.

De aller vanligste formene for tilrettelegging vi gir er en time ekstra tid på eksamen og opplesning av oppgaver. Dette vil hjelpe de fleste ovennevnte. Men det finnes en gruppe elever som ikke nødvendigvis blir hjulpet av dette. Nemlig de som av ulike grunner sliter med å skrive for hånd. Det kan være at man mangler fysiske forutsetninger, som for eksempel muskelsykdommer e.l. Da har man mulighet til å tilrettelegge med skrivehjelp. Jeg kan se en mengde utfordringer i det å la en annen person skrive ned utregninger og svar. Denne personen skal jo ikke bidra med NOE faglig, men hvis den er helt ukyndig blir det ekstra vanskelig å forklare hvordan de ulike regneoperasjonene skal føres. For eksempel en hypergeometrisk sannsynlighetsfordeling. Prøv å forklare en gjennomsnittlig eksamensvakt hvordan den skal se ut. Men dog: Dette vil være en god hjelp for mange som av fysiske grunner ikke kan skrive selv.

Så har vi de som har psykiske sperrer for å skrive for hånd. Det vil være tilfeller der de rette svarene ligger skjult i manglende håndskrift og manglende evne til å sortere og få oversikt over det som skal skrives ned på papiret. I disse tilfellene vil det å få skrive på en pc kunne være forløsende. Men da sier Udir følgende på sine nettsider:

”Tiltaka må ikkje føre til at eleven eller privatisten får fordelar framfor andre som ikkje får tilrettelegging ved eksamen. Tilrettelegginga må heller ikkje vere så omfattande at eleven eller privatisten ikkje blir prøvd i kompetansemåla i fag i læreplanverket. Der det i kompetansemåla er kravd skriftlege, munnlege eller praktiske ferdigheiter, er det ikkje høve til å leggje til rette eksamen slik at desse ferdigheitene ikkje blir prøvde, når slik prøving er fastsett i eksamensforma for faget.”

Under konkluderes det med at :

"I Del 1 av todelt eksamen er det derfor ikke tillatt å tilrettelegge med eller bruke PC med tilhørende digital programvare, kalkulator eller andre digitale hjelpemidler, ordbøker eller formel- og regelbøker eller noen andre hjelpemidler enn de som er presisert over."

Slik jeg tolker det bør det være mulig å tilrettelegge med pc på del 1, så lenge den er uten " tilhørende digital programvare, kalkulator eller andre digitale hjelpemidler, ordbøker eller formel- og regelbøker eller noen andre hjelpemidler enn de som er presisert over". Dette mener jeg er fullt mulig, jeg synes det er en litt hastig konklusjon at det første sitatet vil bety at pc er utelukket. I min matematikkundervisning skriver elevene matematikk i mathtype. Dette er et rent skriveprogram, det har ikke innebygd kalkulator. Det har riktignok innebygd en del formler, men det er fullt mulig å skjule verktøylinjene hvor disse ligger. Med en egen vakt som følger med på at eleven(e) ikke bruker snarveier til å få opp formler, vil ikke dette gi eleven noen fordeler i forhold til elever som skriver på papir. Kanskje kan man også deaktivere de snarveiene man ikke vil at eleven(e) skal ha tilgang til. Alternativt burde det være mulig å lage et eget skriveprogram for del 1, som elever med rett til pc må få tilgang til og lære seg FØR eksamen. Man trenger noen få symboler, som gangetegn, brøkstrek, rottegn osv.

Jeg mener at vi må tenke nytt i forhold til digital tilrettelegging - hensikten med å ikke ha hjelpemidler på del 1 er at elevene skal ha en del kunnskap og kompetanse innabords, og at disse må prøves uten hjelpemidler. Med en slik løsning jeg beskriver hindrer vi ikke at eleven(e) prøves i alle kompetansemål, og eleven(e) vil heller ikke få noen ekstra fordeler. Men vi kan unngå at en stor del av eleven(e)s kompetanse blir skjult i en totalt ubehjelpelig håndskrift. I mine øyne er en slik tilrettelegging mindre problematisk enn et matematikkyndig menneske som skal sitte sammen med kandidaten og være sekretær.

Sånn helt til slutt vil jeg jo hevde at strengt tatt alle elever burde få skrive del 1 på pc, gjerne med et slikt begrenset skriveprogram. For i hvilken del av det senere virkelige liv har de egentlig bruk for å kunne skrive for hånd? Det vi som realfagslærere er opptatt av er vel at elevene skal og bør ha en del kompetanse uten tilgang til hjelpemidler. Det er ikke håndskriften i seg selv man ønsker å beholde, men den kompetansen som sitter i hodet. Derfor synes jeg at vi kan bruke noen få ressurser på å utvikle en måte å prøve denne kompetansen uten å være avhengig av stemplede ark og håndskrift.

Men først og fremst er jeg opptatt av at de som virkelig har behovet skal få tilgang til det hjelpemiddelet som kan gjøre at de får vist sin kompetanse i stedet for å skjule den.

Sannsynlighetskake

I går hadde jeg en litt annerledes matematikktime i 1T-gruppen min. Vi spiste sannsynlighetskake! Men før jeg forklarer hva en sannsynlighetskake er, må jeg skryte litt av elevene mine, selv om jeg også har et eget blogginnlegg om det i ermet...

Vi har nettopp hatt prøve i geometri i 1T. Elevene har blitt kjørt skikkelig hardt i januar, med innleveringer hver eneste uke. Det har vært ganske mye arbeid, og de fleste har vært veldig etterrettelige med å levere innleveringene. Når prøven kom har det betalt seg for de fleste. Et snitt på 3,9 på en prøve i 1 T synes jeg er ganske bra, derfor syntes jeg de fortjente en belønning.

Jeg er ikke en veldig kreativ matematikklærer. Jeg er derimot temmelig tradisjonell, sånn rent bortsett fra at jeg er en ivrig databruker. Men for meg er IKT et verktøy for skriving og orden, jeg ville nok ha undervist på nesten samme måte om jeg hadde hatt grønn tavle og kritt. Det ville bare blitt mer rot...

Men i går bakte jeg altså sannsynlighetskake. (strengt tatt var det vel mannen som bakte. Men dog.) En helt vanlig sjokoladekake, men med et par små vrier. Jeg hadde en mandel i kaken, og et slags venndiagram oppå kaken. Dvs, en fjerdedel av kaken fikk melisdryss, en fjerdedel fikk knust nonstop, en fjerdedel fikk begge deler og den siste fjerdedelen fikk ingenting. Det er utrolig hvor mye sannsynlighetsregning man kan snakke om bare fordi man har en kake på bordet. Det var vel bare binomisk sannsynlighet fra kompetansemålene vi IKKE kom inn på rundt kakebordet. Og så hadde vi det ganske koselig også. Og jeg fikk sjansen til å føle meg kreativ.

I tillegg til kaken hadde jeg med de vanlige effektene: terninger og kortstokk. Og et stort glass med nonstopp i ulike farger, som i tillegg til å skulle brukes til å forklare avhengighet og betinget sannsynlighet skulle fungere som premie til den som fant mandelen. Dessverre var glasset tomt før vinneren var kåret... Men jeg har lovet å diske opp med ny premie!

Spørsmålet er bare hvor jeg nå har lagt lista for introduksjon av nye emner...