vurdering og matematikk

Nå har bloggen min virkelig ligget lenge i dvale. En fødsel og et hjemmeværende halvår var unnskyldningen sånn til å begynne med, men jeg har vært i jobb igjen siden august. (faktisk siden juni, men så var det ferie...) Det er vel aller mest min nye rolle som kontaktlærer som har spist meg opp i tillegg til at hjemmetiden med barna blir litt prioritert. Men for noen dager siden var jeg på samling om vurdering i yrkesfaglig matematikk. Det satte igang noen tanker om vurdering i 1YP spesielt og matematikk generelt. Og det igjen førte meg omsider tilbake til bloggen min.

Trenden i tiden er at man i alle fag skal jobbe utifra kriterier for måloppnåelse, og at disse kriteriene skal gjøres kjent for elevene på forhånd. Gjerne i form av konkretiseringer av kompetansemålene. Aller helst skal elevene selv være med på å utforme disse kriteriene.

Vel og bra det. Nå er jeg matematikklærer, og liker å tenke at matematikk er et annerledes fag. Jeg antar at også andre fag har litt problemer med å utforme disse kriteriene, men i mitt enfold ser jeg for meg at det i feks historie, samfunnsfag o.l. kan være en god ting for elevenes læring å være med på å utforme disse kriteriene. Fordi tross alt, man kan som elev godt mene noe om feks dette kompetansemålet FØR man har hatt undervisning:

gjere greie for korleis ein sjølv kan vere med i og påverke det politiske systemet gjennom bruk av ulike kanalar for påverknad og kunne gjere greie for ulike utfordringar for demokratiet

I matematikken, derimot, sliter elevene litt. Hva skal de si om vurderingskriterier i feks dette kompetansemålet:

rekne med vektorar i planet skrivne på koordinatform, berekne lengder, avstandar og vinklar med vektorrekning og avgjere når to vektorar er parallelle eller ortogonale

For å ha en eneste formening om hva vurderingskriteriene skal være i dette kompetansemålet er man faktisk nødt til å vite litt om hva ordene betyr. I tillegg sier kompetansemålet at man skal kunne regne med vektorer, beregne lengder o.l. og avgjøre når to vektorer er parallelle eller ortogonale. Jeg tror de fleste vil være enig i at for å oppfylle dette kompetansemålet er man nødt til å vise at man kan regne, beregne og avgjøre . Om man kan regne slike oppaver helt riktig har man høy måloppnåelse, får man dem ikke til i det hele tatt har man ingen måloppnåelse og ligger man et sted midt i mellom har man middels måloppnåelse. I mitt hode bør man da kunne gi full pott for en riktig besvarelse med god begrunnelse og trekke for feil helt ned 0 poeng for blankt eller helt bort i natta.

Hvorfor trenger jeg å bryte ned dette kompetansemålet i mer ulne kriterier for måloppnåelse? Trenger man andre kriterier for måloppnåelse enn å forstå og få til i større eller mindre grad?

Som sagt, i humanistiske fag forstår jeg behovet for nye måter å vurdere kompetanse på. Men i matematikk kan jeg ikke forstå hvorfor vi skal gjøre det enda mer komplisert for elevene enn de synes det er i utgangspunktet. Matematikk ER matematikk, kan ikke vi være enige om at i dette faget av alle fag kan vi si at 20% (eller 25% eller hvilken som helst prosent) riktig, eller dvs at man oppfyller 20% av læreplanen, vil gi bestått? Og at man må ha ca 95% (feks) for å få en sekser? Kompetanse i matematikk er å kunne regne, å kunne forstå og å kunne forklare. Hvorfor skal det være så komplisert?

Når jeg lager prøver, anstrenger jeg meg for å la prøven dekke alle aktuelle kompetansemål med enkle, middels og vanskelige oppgaver. På tentamener anstrenger jeg meg også for å lage sammensatte oppgaver av varierende vanskelighetsgrad. Jeg oppgir til elevene hvor mange poeng som er mulig å få på hver oppgave, slik at de kan disponere tid og krefter. Når jeg har laget prøven, sjekker jeg alle eventualiteter: Hvor mange poeng er 20% av prøven? (25%-30% på studiespesialiserende - ja jeg er snillere i yrkesfag) Kan man oppnå det ved bare å klare alle de enkleste oppgavene? I så fall justeres oppgavene, eventuelt hvor mye uttelling de lette oppgavene skal gi. Og hvordan er det å få alt riktig? Er det for lett? Er det mulig å sette en sekser på denne prøven? Hvis ikke, legger jeg inn en vanskeligere oppgave. Vil firer-elevene klare en firer? Hva med treer-elevene?

Slik jobber jeg med prøvene mine for å gi et best mulig bilde av elevenes kompetanse. For det er bare å innse, selv om jeg gjør alt jeg kan for at prøvene skal gi god læring, prøver er summativ vurdering! Og den skylder vi det samfunnet vi skal sende elevene ut i at er etterrettelig. Jeg føler at mitt system oppfyller dette kravet.

Så var det den formative vurderingen. Den jobber jeg om mulig enda mer med. Den er selvsagt på mange punkt mye viktigere. Men det hører til et senere innlegg, føler jeg. Jeg får beskjed fra sidelinjen at jeg ikke må skrive så langt at ingen gidder å lese. Og det er jo sant. Jeg sparer mine interessante tanker om underveisvurdering til et annet høve, og satser på at det ikke vil gå 11 mnd til neste blogginnlegg. Takk til alle som ennå ikke har strøket seg som følgere av bloggen min!